Orlando Furioso

Dagen etter at en tilhenger av ISIL myrdet 49 gjester på en homsebar i Orlando, er vi ikke bare i sorg. Reaksjonene veksler mellom frustrasjon og frykt, sinne og avsky.

Mange deler bekymring for lynsjing og feilslutninger. Vi må ikke dømme alle muslimer for hva én ganske forstyrret gjorde. Det kunne jo like gjerne vært en forstyrret sørstatsbaptist.

For noen gir dette anledning til å vise kjærlighet, for andre å ri kjepphester.

Ikke få understreker at oppgjør med homohat krever et oppgjør med religionene. Spesielt for islam. Og for kristne. Det mangler ikke kritikk av amerikanske våpenlover.

Eller av hvite, middelaldrende menn som er kritiske til islam.

Av flere grunner går tankene til diktverket Orlando Furioso, første versjon utgitt i 1516. Karl den stores rasende ridder Roland ødelegger alt og alle på berserkergang gjennom Europa og Afrika.

Etter å ha mistet vettet av kjærlighetssorg til en hedensk prinsesse som har falt for en sarasener.

Han blir først reddet når ridderen Astolfo flyr til månen der som kjent alt som er tapt på jorden finnes. Han bringer med seg Rolands vett på en flaske og gir ham forstanden tilbake.

Resultatet var ikke bare at han kom seg ut av forelskelsen. Han kunne krige med fornyet energi mot en muslimsk invasjonsstyrke, noe Europa ikke var ukjent med verken på 800- eller 1500-tallet.

Raseri og massakrer er altså ikke noe nytt i historien.

Det har ikke manglet kandidater å la det gå ut over. Selv om man til tider sterkt kan savne sansen for proporsjoner, sammenhenger og hva som er reelle trusler.

La oss derfor håpe vi ikke må helt til månen for å finne fornuften når vi diskuterer hendelsene i Orlando - og reaksjonene på dem.

Inkludert bakgrunnen for at hundrevis av homofile piskes og/eller drepes hvert år i muslimske land. Uten at vi dermed oppfatter det store flertallet muslimer i Vesten som en invasjon.

For det er lett å fordreie perspektivet når man er forelsket i et ideal eller rasende mot en gruppe. Tunnelsyn trumfer forstanden. I frykt for å kaste bensin på bålet islamismen har tent, rettes kraftige søkelys mot gnistene i andre grupper.

I møte med det man ser som Svartedauden i kommentarfeltet, er det viktig å piske seg selv, eller i hvert fall dem som står såpass nær at det nesten blir selvkritikk.

Dermed synes noen det er viktig å understreke at bakgrunnen er akkurat som i Norge. Vi har ingen grunn til å slå oss på brystet. Også vi hadde dødsstraff for homofile, helt frem til 1842.

Ja, det er greit og opplysende å se dette i historisk perspektiv. Men det er også greit å sammenligne praksis. Ikke alt som ligner er likt.

Selv om lover speiler holdninger, er det ikke sikkert de speiler handlinger. For det er ikke slik at homofile ble henrettet i hopetall i Norge på 1800-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller på 1600-tallet. For ikke å si 1500-tallet

Eller middelalderen. Selv om det hjalp at det ikke var dødstraff for homofili på den tiden.

Noe slikt ble ikke innført før i Christian Vs Norske lov fra 1687, fra perioden etter reformasjonen da man i misforstått iver lot seg inspirere av feil steder i Det gamle testamentet.

Sagt på en litt annen måte er antall henrettede for homofili i Norge null. Man kjenner ikke til et eneste tilfelle. Ingen.

Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. 

Men altså ingen dødsstraff. Det var knapt noen rettssaker. Dette har for de fleste praktiske formål vært sovende paragrafer så langt tilbake i historien vi vet.

Vi snakker kun om to saker før 1842.

Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelseliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.

En mer vanlig menn av folket klarte imidlertid ikke å rømme.

Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».

Saken ble dermed etter beste evne dysset ned. Drengen fikk en nesten så mild straff som mulig, skulle det først være en straff. Uten at man en gang nevnte lovparagrafen om dødsdom.

Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.

Så er det en tredje mulighet: Det var ingen presedens i Norge for å henrette homofile, verken i middelalderen, under reformasjonen eller på veien mot pietismen.

Det betyr ikke at det samme gjaldt like lite i andre land, eller at slike lover er noe forbilde. I Sverige ble 20  henrettet i denne perioden.

Ja, homofile i Norge har vært uglesett og sjikanert og oppfattet som lovbrytere og sinnslidende. Dette har imidlertid ikke vært forbeholdt biskoper eller bedehus, det har vært allmenne oppfatninger, uavhengig av livssyn. Der jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ordet homo et skjellsord forbeholdt gutter som brukte helgene til å lese bøker eller var for kristne.

Ekte mannfolk drakk og dro damer.

Mye av lovgivningen mot homofili i første halvdel av 1900-tallet (i Norge frem til 1972) stod i tradisjonen fra Richard von Krafft-Ebings verk Psychopatia Sexualis fra 1886, der han så "seksuelle perversjoner" i evolusjonært lys, som resultat av "degenerativ arv". Dette ble ført videre og forsterket på 1940-tallet av psykoanalytikeren Sandor Rado.

Så sent som i 1968 mente en rimelig mainstream psykiater som Charles Socarides at homofili var enda mer patologisk enn tidligere antatt, men kunne helbredes.  

Selv om vi i dag ikke tenker på denne måten, finnes det dessverre andre stemmer i land noen liker å sammenligne oss med.

Men skal vi snakke om forholdene for homofile i historien, er det mer enn noen bøtter Nefudørkener og Rub' al Khali mellom Norge (eller Israel) og land som Saudi Arabia, Iran og Jemen, for ikke å si ISIL.

Skulle man rase mot noen i dag, bør man altså se lenger enn tvitring og troll i kommentarfelt.