Orlando Furioso

Dagen etter at en tilhenger av ISIL myrdet 49 gjester på en homsebar i Orlando, er vi ikke bare i sorg. Reaksjonene veksler mellom frustrasjon og frykt, sinne og avsky.

Mange deler bekymring for lynsjing og feilslutninger. Vi må ikke dømme alle muslimer for hva én ganske forstyrret gjorde. Det kunne jo like gjerne vært en forstyrret sørstatsbaptist.

For noen gir dette anledning til å vise kjærlighet, for andre å ri kjepphester.

Ikke få understreker at oppgjør med homohat krever et oppgjør med religionene. Spesielt for islam. Og for kristne. Det mangler ikke kritikk av amerikanske våpenlover.

Eller av hvite, middelaldrende menn som er kritiske til islam.

Av flere grunner går tankene til diktverket Orlando Furioso, første versjon utgitt i 1516. Karl den stores rasende ridder Roland ødelegger alt og alle på berserkergang gjennom Europa og Afrika.

Etter å ha mistet vettet av kjærlighetssorg til en hedensk prinsesse som har falt for en sarasener.

Han blir først reddet når ridderen Astolfo flyr til månen der som kjent alt som er tapt på jorden finnes. Han bringer med seg Rolands vett på en flaske og gir ham forstanden tilbake.

Resultatet var ikke bare at han kom seg ut av forelskelsen. Han kunne krige med fornyet energi mot en muslimsk invasjonsstyrke, noe Europa ikke var ukjent med verken på 800- eller 1500-tallet.

Raseri og massakrer er altså ikke noe nytt i historien.

Det har ikke manglet kandidater å la det gå ut over. Selv om man til tider sterkt kan savne sansen for proporsjoner, sammenhenger og hva som er reelle trusler.

La oss derfor håpe vi ikke må helt til månen for å finne fornuften når vi diskuterer hendelsene i Orlando - og reaksjonene på dem.

Inkludert bakgrunnen for at hundrevis av homofile piskes og/eller drepes hvert år i muslimske land. Uten at vi dermed oppfatter det store flertallet muslimer i Vesten som en invasjon.

For det er lett å fordreie perspektivet når man er forelsket i et ideal eller rasende mot en gruppe. Tunnelsyn trumfer forstanden. I frykt for å kaste bensin på bålet islamismen har tent, rettes kraftige søkelys mot gnistene i andre grupper.

I møte med det man ser som Svartedauden i kommentarfeltet, er det viktig å piske seg selv, eller i hvert fall dem som står såpass nær at det nesten blir selvkritikk.

Dermed synes noen det er viktig å understreke at bakgrunnen er akkurat som i Norge. Vi har ingen grunn til å slå oss på brystet. Også vi hadde dødsstraff for homofile, helt frem til 1842.

Ja, det er greit og opplysende å se dette i historisk perspektiv. Men det er også greit å sammenligne praksis. Ikke alt som ligner er likt.

Selv om lover speiler holdninger, er det ikke sikkert de speiler handlinger. For det er ikke slik at homofile ble henrettet i hopetall i Norge på 1800-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller på 1600-tallet. For ikke å si 1500-tallet

Eller middelalderen. Selv om det hjalp at det ikke var dødstraff for homofili på den tiden.

Noe slikt ble ikke innført før i Christian Vs Norske lov fra 1687, fra perioden etter reformasjonen da man i misforstått iver lot seg inspirere av feil steder i Det gamle testamentet.

Sagt på en litt annen måte er antall henrettede for homofili i Norge null. Man kjenner ikke til et eneste tilfelle. Ingen.

Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. 

Men altså ingen dødsstraff. Det var knapt noen rettssaker. Dette har for de fleste praktiske formål vært sovende paragrafer så langt tilbake i historien vi vet.

Vi snakker kun om to saker før 1842.

Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelseliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.

En mer vanlig menn av folket klarte imidlertid ikke å rømme.

Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».

Saken ble dermed etter beste evne dysset ned. Drengen fikk en nesten så mild straff som mulig, skulle det først være en straff. Uten at man en gang nevnte lovparagrafen om dødsdom.

Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.

Så er det en tredje mulighet: Det var ingen presedens i Norge for å henrette homofile, verken i middelalderen, under reformasjonen eller på veien mot pietismen.

Det betyr ikke at det samme gjaldt like lite i andre land, eller at slike lover er noe forbilde. I Sverige ble 20  henrettet i denne perioden.

Ja, homofile i Norge har vært uglesett og sjikanert og oppfattet som lovbrytere og sinnslidende. Dette har imidlertid ikke vært forbeholdt biskoper eller bedehus, det har vært allmenne oppfatninger, uavhengig av livssyn. Der jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ordet homo et skjellsord forbeholdt gutter som brukte helgene til å lese bøker eller var for kristne.

Ekte mannfolk drakk og dro damer.

Mye av lovgivningen mot homofili i første halvdel av 1900-tallet (i Norge frem til 1972) stod i tradisjonen fra Richard von Krafft-Ebings verk Psychopatia Sexualis fra 1886, der han så "seksuelle perversjoner" i evolusjonært lys, som resultat av "degenerativ arv". Dette ble ført videre og forsterket på 1940-tallet av psykoanalytikeren Sandor Rado.

Så sent som i 1968 mente en rimelig mainstream psykiater som Charles Socarides at homofili var enda mer patologisk enn tidligere antatt, men kunne helbredes.  

Selv om vi i dag ikke tenker på denne måten, finnes det dessverre andre stemmer i land noen liker å sammenligne oss med.

Men skal vi snakke om forholdene for homofile i historien, er det mer enn noen bøtter Nefudørkener og Rub' al Khali mellom Norge (eller Israel) og land som Saudi Arabia, Iran og Jemen, for ikke å si ISIL.

Skulle man rase mot noen i dag, bør man altså se lenger enn tvitring og troll i kommentarfelt.

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 

I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?

Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.

Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 

videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 

I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.

Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.

Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.

Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.

Spøk og spenning på Eidsvoll

Som nevnt for noen dager siden er det fristende å harselere som NRK med eidsvollsmennenes intoleranse overfor jøder, jesuitter og munkeordener.

Men jeg mistenker altså at det ikke er fullt så enkelt om man tar med mer av historien. Også fordi den ikke handler om frontene mange har med seg i bakhodet. Vi ser ikke at tolerante opplysningsfilosofer må gi tapt for klerikal intoleranse.

I stedet måtte etter forholdene tolerante prester gi seg for etter forholdene radikale røster.

Vi kan sitere mindre kompetente røster enn Sverre Steen (1898-1983) om dette, fra boken 1814 (Cappelen 1989, første gang utgitt 1951, side 164).

Alt i paragraf 2, som gjaldt religionen, støtte teori og virkelighet sammen for første gang. Etter teorien var religionen en privatsak og toleranse en kristenplikt. Men likevel var alle uten videre enige om at staten hvilte på kristendommens grunn, og at staten skulle ha en offentlig, grunnlovfestet religion, den evangelisk-lutherske. I prinsippet ble også toleransen knesatt, men bare for alle kristne, og selv for dem med innskrenkninger: jesuiter og munkeordener ble stengt ute fra Norges rike; likeså ble jøder fortsatt nektet adgang.

I dag er det ikke enkelt å forstå hvordan noen kunne ha toleranse som plikt og intoleranse som politikk. Noe handlet om tanken om at dess mer homogent samfunn dess større mulighet for et sivilisert og stabilt samfunn, uten femtekolonister og forførere. For å oppnå dette hadde man det pragmatiske syn at det hjalp å unngå religiøse konflikter.

Men noe handlet også om mer radikale ønsker om å være ... opplyste i møtet med fortidens mørke.

Wilhelm Frimann Koren Christie

Det var sorenskriver Christie som foreslo tillegget om jesuiter og munker, mens prosten Midelfart var den varmeste talsmann for full toleranse. Det er forresten pussig  å kontsatere at selv denne inkonsekvens overfor prinsippene bygde på teori - eller på lån utenfra - ikke på praktisk erfaring. De radikale i Frankrike var antiklerikale, hvorfor skulle ikke da deres åndsfrender på Eidsvoll stenge jesuiter og munkeordener ute, enda det ikke hadde vært noen slike i Norge på et par århundret? De kunne da vise, fedrene på Eidsvoll, at de var barn av sin tid.

Mens juristen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) i det han oppfattet som opplysningsfilosofenes ånd ønsket å holde katolske ordener unna Norge, stod teologen Hans Midelfart (1772-1823) for motsatt holdning.

Hans Midelfart

Det hører med at han også var av dem som talte mot jødeparagrafen. Samtidig nølte ikke Midelfart med å forsvare at kirken fikk beholde sine eiendommer og verdier. Selv om han som brennende skoleforkjemper mente at mye av avkastningen skulle gå til skoler.

Nå betyr ikke disse frontene at det var noen utstrakt religionskritikk på Eidsvoll. Som Steen fortsetter med å si var verken Christie eller andre "så dristige, eller så europeiske, at de våget å bekjenne et antikirkelig, enn si et antikristelig sinnelag".

Kanskje var det nettopp kirkelige delegater som Midelfart som dempet gemyttene. At han ikke stod helt på sidelinjen vises av at han nøt stor anerkjennelse hos biskopen i Trondheim for sitt arbeid.

Som det sies i Dansk biografisk leksikon bør det ikke overraske at  «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». Eller at "Under Krigsårene led han de haardeste Trængsler og ofrede alt, hva han havde, for Menigheden".

Det finnes altså eidsvollsmenn det er enklere å spøke med.

Eidsvoll - mer enn en sketsj

Den jødiske forstanderen Ervin Kohn likte NRK’s sketsj om hvorfor eidsvollsmennene i 1814 endte med å utestenge jøder, jesuitter og munkeordener. Men som han sier var altså grunnen den motsatte av i sketsjen.

Eidsvollsmennene var ikke dumme og kunnskapsløse.

I stedet handler mye om fordommer mot jøder og frykt for katolikker. Man ønsket ikke potensielle femtekolonister. Og så må vi ikke overse at atskillig også handlet om hvor blind man kan bli i rasjonalitetens navn.

Som Kohn sier, er det grunn til å spørre om vi er så "smertefrie i våre holdninger til minoriteter og annerledestroende i dag som vi liker å tro".

Nå er det ingen grunn til å undervurdere kristnes rolle i spredningen av jødehat. Her har kristne siden antikken hatt lite å være stolte av. Da gjør det seg ikke så godt å peke på andres synder. Muligens gjør kristne klokest i å feie for egen dør.

Men samtidig har jødehat mange røtter og grener, både før og etter kristen tid. Når vi i år feirer Grunnloven, er det viktig at vi ikke misforstår hva som drev eidsvollsmennene. Skal vi lære av fortidens feil, hjelper det å se dem.

I 1814 hadde opplysningstiden vært i gang i over en generasjon. Mens deler av den bidro til bedre forhold for jøder, trakk andre krefter i motsatt retning, slik Rolf Hobson argumenterer for i et foredrag for Norsk Forening Mot Antisemittisme.

For Voltaire var jødene «våre herrer og våre fiender», «det mest motbydelige folk i verden».
For Rossaeu var de «det mest gemene av alle folk».

Mens man tidligere hadde legitimert jødehatet teologisk, fant man i stigende grad vitenskapelige og sekulære grunner. Ikke minst ble rasjonalistisk religionskritikk viktig. Jødedommen ble sett som tilbakestående og undertrykkende. Mens Kirken hadde angrepet jødene for å ha drept Jesus, ble de nå angrepet for å ha frembrakt Jesus.

Bare en ting var verre, å tro på Jesus.

For å løse samfunnets problemer og skape bærekraftige nasjonalstater, mente flere at «jødespørsmålet» måtte løses. Lojaliteten til nasjonalstaten ble et politisk ideal som fortrengte andre lojaliteter. Etniske og religiøse forskjeller var en utfordring. Noen oppfattet det som rasjonelt og samfunnsbyggende å utelukke fremmedelementer som jøder.

Eidsvollsmennene led ikke av mangel på rasjonalitet, men av feil rasjonalitet.

Veien mot rasehygiene og nazisme var brolagt med gode forsetter gjennom hele 1800-tallet. Raseteorier ble et kjærkomment vitenskapelig forsvar for alt fra slaveri til jødehat. Gamle fordommer ble ikledd moderne språk.

Råkapitalisme var det beste siden de svakeste gikk til grunne. Nestekjærlighet og sosiale reformer var skadelig fordi det hjalp dem med dårlige arveegenskaper. Imperialisme var et gode siden de sterkeste rasene fikk mer makt.

Mens jødehatet før hadde vært religiøst og følgelig irrasjonelt i opplysningsfilosofenes øyne, fremhevet antisemittismens forkjempere som Wilhelm Marr dens vitenskapelige grunnlag da han skapte begrepet i 1879.

Jødene tilhørte en rase med uegnet arvemateriale. De hadde helt andre kvaliteter enn det tyske folk. Kun den ene part kunne vinne og den andre måtte utryddes.

Trusselen mot gode nasjoner ble ikke mindre av jødenes grådighet og forbløffende evne til store sammensvergelser.

Selv om eidsvollsmennene ikke var like religionskritiske som Voltaire eller i nærheten av så rasistiske som Marr, tilhørte de i større grad en rasjonell enn en religiøs tradisjon. Nettopp derfor er det så tilslørende med sketsjer som fremstiller dem som tullinger.

Faren er en selvgodhet. Vi oppfatter oss selv som rasjonelle racere i kampen mot tåpelig tro. Vi står på det godes side i kampen mot fortidens forestillinger. Vi er ikke som eidsvollsmennene i 1814.

Vi lever tross alt i 2014.

Det er ikke sikkert det er det beste selvbildet i møte med minoriteter og annerledestenkende.

Nordmenn - rasister og slaveeiere

Siden det er noen anelser debatt om norsk rasisme i svenske aviser, uten at Dagens Nyheter imponerer med tolkning av tilsvarsretten, er det på tide å avsløre mer om nordmenns sembre syn på likeverd.

Det er kort sagt ikke bare våre naboer i øst som har tanker om nordmenn. Heller ikke vestlige venner som Bergsveinn Birgisson legger mye i mellom når han i Den svarte vikingen forteller om sin egen forfar, Geirmund Heljarskinn fra Avaldsnes.

Birgisson er ingen hvem som helst. Han har doktorgrad på norrøne skaldekvad. Hans Svar på brev frå Helga ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i fjor.

Og nå er han altså ute med en bok som viser at bosetningen av Island ikke var drevet av fredelig og egalitært gemytt.

- Det stemmer ikkje at nordmenn drog over med bufeet sitt i båten og starta gardsdrift på Island. Landnåmet av Island var avhengig av kvalrossfangst i stor skala, og til utarbeiding av dette brukte dei irske trælar. Nøkkelpersonen i denne økonomien var Geirmund Heljarskinn frå Avaldsnes på Karmøy, hevdar Birgisson.

Geirmund var nordmann med sibirske aner, noe som kan være grunnen til at han fikk kallenavnet "hud så svart som Hel". Han var i vesterled da Harald Hårfagre vant slaget i Hafrsfjord, og hadde ikke noe ønske om å underlegge seg det nye regimet.

I stedet seilte han til Island og brakte med seg hundrevis av slaver fra Skottland og Irland. Så mange at de utgjorde over 60 prosent av kvinnene på øya , i følge genforskning.

Nå er det dessverre en aldri å liten hake ved historien. Vi har lite skriftlige kilder om Geirmund. Mens mange andre forfattere ville nølt med å si så mye konkret, gjorde det Birgisson mer nysgjerrig.

Birgisson blei nysgjerrig på kvifor Geirmund var så godt som sletta frå det kollektive islandske minnet. Gjennom år har han lagt stein på stein, studert arkeologiske funn, forska på stadnamn, lese genealogi og fylt ut biletet av denne fangstmannen som kolliderte med sjølvbiletet islendingane har hatt. Birgisson trur det er derfor han har er viska ut.
- Den islandske opphavsmyten går ut på at landet blei befolka av likeverdige bønder og storhøvdingar frå Norge. Slaveri var forbode blant dei kristne som skreiv ned sagaene og kvada på 1100-talet. Då passa ikkje aristokraten Geirmunds rovfangst og trælehandel inn i biletet.

Vi snakker altså om en form for sensur. I stedet for å svartmale sine hedenske forfedre, ble de hvitvasket etter utvisket. Middelalderens islendinger så på slaveri som så ukristelig at de filtrerte det bort hos sine tippoldefedre.

Her er det altså fallgruber for forfattere. Fravær av data er sjelden et godt argument.

- Sagaene er stort sett avviste som historiske kjelder, så dette er eit minefelt. Grunnen til at eg likevel tør å bruka dei er at eg har doktorgrad på kvad og segner. Eg veit kva det er grunn til å stola på, men me må sjølvsagt vera varsame. Difor har eg også brukt ei rekke andre kjelder.

Vi kan altså vente en debatt i vinter, selv om tilløpene så langt har druknet i andre temaer. Det er ikke tilfeldig at boken er nominert til Brageprisen. Eller at Aftenposten kaller den for et mesterstykke.

- Bidraget mitt er at eg gir konturane av eit heilt livsløp frå vikingtida med plausible årsakssamanhengar. Eg reknar med å få reaksjonar, men ber berre om å få sjansen til å koma med motsvar. Skal nokon avvisa desse funna, må dei erstatta dei med noko anna.

Fortsetter han å fordømme nordmenn, kan det til og med være han får tilsvarsrett i Dagens Nyheter.

Norge og konspiranoia

Det er bare å ta av seg aluminumsfoliehatten og hilse KonspiraNorge om konspirasjonsteorier i eller om Norge velkommen i landets bokhandeler.

Og mer eller mindre elektronisk på dette nettet alle snakker om, men få gjør noe med.

Boken er en til tider morsom, men oftere skremmende fremstilling av de merksnurrigste teorier om hvordan vi styres av skjulte krefter bak kulissene. Ingen ting er som det synes, du er kort sagt grundig lurt, dratt etter nesen, blindet og bedratt.

Og selvsagt er det Frimurerne/Vatikanet/Pentagon/Illuminatene som står bak, eller altså jødene.

Boken består av følgende kapitler som ikke bare er festlige:

1: Konspirasjonsteorier.
2: Hvordan konspirasjonsteorier sprer seg.
3: Forbildene. Den moderne konspirasjonskulturen blir til.
4: Konspirasjonsteorier kommer til Norge.
5: Vaksineaksjoner og UFO-konspirasjoner i det norske alternativmiljøet.
6: Nyhetsspeil, nyhetsspeil på veggen der.
7: Er Jens Stoltenberg jøde?
8: Tolerert konspiranoia. Den norske venstresiden.

Som del av konspirasjonen har boken fått god omtale av Asbjørn Dyrendal på Skepsis. La deg nå ikke skremme av det, heldigvis finnes mer ... edruelige tanker fra Dem Som Har Sett Lyset (TM).

Det Asbjørn Dyrendal prøver å få deg til å tro, er at boken er blitt

en utmerket guide, der forfatteren tar deg med på rundtur hos troende, i deres forestillinger og i forestillingenes historie. Han beveger seg fra kafébord, demonstrasjoner og foredrag til nettsteder og bøker, fra intervjuer med enkeltskikkelser til bredere undersøkelser og dykk ned i enkeltskrift. Politikken dekkes fra ytterste høyre til ytterste venstre, religion fra kristendom og islam til nyreligiøsitet, utdanning fra Nyhetsspeilet til Johan Galtung og enkelte av mine kolleger. Tekstene gir dybden og bredden i idéer, bredden i bakgrunn gir deres varierende sammenheng. Intervjuene plasserer holdninger og meninger hos levende (og høyst tilregnelige) mennesker og gjør stoffet dynamisk. 

Noen vil forhåpentligvis ikke oppleve at den er blitt dårligere av tre sider fra min hånd, om argumenter brukt av dem som hevder 9/11 var iscenesatt av krefter knyttet til den amerikanske regjeringen. Du finner dem på side 134-37 i celluloseutgaven.

På side 314-15 i samme utgave finnes tips for dem som ønsker nettsteder med faktasjekking av merkelige påstander eller av påstander som burde oppfattes som merkelige (men få gjør).

Det er hyggelig at ett av stedene som fremheves er Dekodet, altså bloggen du er på nå, hvis du

vil se nærmere på tvilsomme påstander som ofte fremmes om religion, kirkehistorie og det historiske forholdet mellom religion og vitenskap.

Boken lanseres med debatt på Litteraturhuset i Oslo i kveld, 28. august.

Vi vet at det der ute er krefter som gjør at du tror du er opptatt, men la deg ikke lure.

Takk for det, Wesenlund.

På en trist dag for alle som er glad i norsk humor er det heldigvis ingen grunn til å bruke mange ord på å fortelle hvem Rolv Wesenlund var.

Eller rettere sagt er, siden han skapte så mange udødelige skikkelser.
(Les videre her)

Sommer og sitater

Siden det er lyst og sommer, eller tid for å male huset som det heter på norsk, blir det nok mindre skrivning de nærmeste dagene.

Hvilket ikke er til hindre for mer sitater.

Og hva er da bedre enn å starte med hva Chesterton skrev i anledningen kroningen av Kong Haakon i 1906, i essayet som i Collected Works har fått den interessante sammenstilte tittelen Revival of Small Nation/The True Middle Ages.

Når essayet er en fornøyelse å lese er det ikke bare fordi det er om Norge, men enda mer fordi det er av Chesterton.

Etter noen tanker om at kroninger er den beste skjebne for alle konger, med unntak av det ikke å bli kronet, "a burst of rebellion for which the majority of monarchs are much too weak", og om hvorvidt man feiret på skandinavisk vis ved å kaste beinrestene på hverandre etter måltidet (noe som ikke er omtalt, men i følge GKC gjør man jo ikke det med selvfølgeligheter som at man skålte i champagneglass og ikke fra flasken), kommer han til kjernen:

But there really is in the Norwegian incident an interest of a much more real kind. It is a sort of small picture of the tendencies of Europe as a whole. This independency of Norway is the success of a cause that has been quietly working in Europe for a very long time past; but it is the success of a cause which everyone has long been in the habit of regarding as futile, unpractical, sentimental, hopeless. It is the success of the unsuccessfull.

Og det nettopp i en tid der sosialdarwinisme og imperialisme lenge hadde gått hånd i hånd.

Throughout the whole of our time and generation it has been the fashion to say that the age of small nationalities is over; that the passion of Poland and Hungary is only the afterglow of of an idle but irrevocable sunset. Sosiologists tell us that these nation had, in two senses of the phrase, been destroyed for ever, and that they had been destroyed for their own benefit. The great Empires were strong; the little nations they absorbed were weak; Nature had spoken. But within the last few years Nature has spoken and said some very unexpected things.

For Chesterton er Norge et kroneksempel på en liten nasjon som har vært underlagt store i århundrer, men som viser at små nasjoner kan lykkes bedre - og skape mer lykke - enn erobrerende og annekterende nasjoner som har en tendens til å gå til grunne eller ende i anemi.

Etter videre utlegninger om forskjeller mellom Norge, Sverige og andre små og store nasjoner, er det ikke annet å gjøre enn å avslutte essayet med moderne fremstillinger av middelalderen (og med lett modernisert avsnittsinndeling). 

There is something odd in the fact that when we reproduce the Middle Ages it is always some such rough and half-grotesque part of them that we reproduce. I do not wish to compare the Mysteries of Chester with the Mystery of a Hansom-Cab. Both are popular mysteries; but, as is commonly the case, the medieval is the more intellectual. But why is it that we mainly remember the Middle Ages by absurd things? We remember Henry I not by the First Charter, but by the dish of lampreys. We forget that Henry VIII was intellectual, but we remember that he was fat.

I do not mean that the miracle plays are merely absurd: they sometimes were. But I mean that we neglect the rest. Few modern people know what a mass of illuminating philosophy, delicate metaphysics, clear and dignified social morality exists in the serious scholastic writers of mediaeval times. But we seem to have grasped somehow that the ruder and more clownish elements in the Middle Ages have a human and poetical interest. We are delighted to know about the ignorance of mediaevalism; we are contented to be ignorant about its knowledge.

When we talk of something mediaeval, we mean something quaint. We remember that alchemy was mediaeval, or that heraldry was mediaeval. We forget that Parliaments are mediaeval, that all our Universities are mediaeval, that city corporations are mediaeval, that gun-powder and printing are mediaeval, that half the things by which we now live, and to which we look for progress, are mediaeval. We remember the Philosopher’s Stone, but we forget the philosopher" (Illustrated London News, 14. juli 1906).

Hvilket på enkelte felter minner om et innlegg jeg nylig så i Dagbladet. Denne Chesterton må snarest slutte å stjele stoff.