Eidsvoll - mer enn en sketsj

Den jødiske forstanderen Ervin Kohn likte NRK’s sketsj om hvorfor eidsvollsmennene i 1814 endte med å utestenge jøder, jesuitter og munkeordener. Men som han sier var altså grunnen den motsatte av i sketsjen.

Eidsvollsmennene var ikke dumme og kunnskapsløse.

I stedet handler mye om fordommer mot jøder og frykt for katolikker. Man ønsket ikke potensielle femtekolonister. Og så må vi ikke overse at atskillig også handlet om hvor blind man kan bli i rasjonalitetens navn.

Som Kohn sier, er det grunn til å spørre om vi er så "smertefrie i våre holdninger til minoriteter og annerledestroende i dag som vi liker å tro".

Nå er det ingen grunn til å undervurdere kristnes rolle i spredningen av jødehat. Her har kristne siden antikken hatt lite å være stolte av. Da gjør det seg ikke så godt å peke på andres synder. Muligens gjør kristne klokest i å feie for egen dør.

Men samtidig har jødehat mange røtter og grener, både før og etter kristen tid. Når vi i år feirer Grunnloven, er det viktig at vi ikke misforstår hva som drev eidsvollsmennene. Skal vi lære av fortidens feil, hjelper det å se dem.

I 1814 hadde opplysningstiden vært i gang i over en generasjon. Mens deler av den bidro til bedre forhold for jøder, trakk andre krefter i motsatt retning, slik Rolf Hobson argumenterer for i et foredrag for Norsk Forening Mot Antisemittisme.

For Voltaire var jødene «våre herrer og våre fiender», «det mest motbydelige folk i verden».
For Rossaeu var de «det mest gemene av alle folk».

Mens man tidligere hadde legitimert jødehatet teologisk, fant man i stigende grad vitenskapelige og sekulære grunner. Ikke minst ble rasjonalistisk religionskritikk viktig. Jødedommen ble sett som tilbakestående og undertrykkende. Mens Kirken hadde angrepet jødene for å ha drept Jesus, ble de nå angrepet for å ha frembrakt Jesus.

Bare en ting var verre, å tro på Jesus.

For å løse samfunnets problemer og skape bærekraftige nasjonalstater, mente flere at «jødespørsmålet» måtte løses. Lojaliteten til nasjonalstaten ble et politisk ideal som fortrengte andre lojaliteter. Etniske og religiøse forskjeller var en utfordring. Noen oppfattet det som rasjonelt og samfunnsbyggende å utelukke fremmedelementer som jøder.

Eidsvollsmennene led ikke av mangel på rasjonalitet, men av feil rasjonalitet.

Veien mot rasehygiene og nazisme var brolagt med gode forsetter gjennom hele 1800-tallet. Raseteorier ble et kjærkomment vitenskapelig forsvar for alt fra slaveri til jødehat. Gamle fordommer ble ikledd moderne språk.

Råkapitalisme var det beste siden de svakeste gikk til grunne. Nestekjærlighet og sosiale reformer var skadelig fordi det hjalp dem med dårlige arveegenskaper. Imperialisme var et gode siden de sterkeste rasene fikk mer makt.

Mens jødehatet før hadde vært religiøst og følgelig irrasjonelt i opplysningsfilosofenes øyne, fremhevet antisemittismens forkjempere som Wilhelm Marr dens vitenskapelige grunnlag da han skapte begrepet i 1879.

Jødene tilhørte en rase med uegnet arvemateriale. De hadde helt andre kvaliteter enn det tyske folk. Kun den ene part kunne vinne og den andre måtte utryddes.

Trusselen mot gode nasjoner ble ikke mindre av jødenes grådighet og forbløffende evne til store sammensvergelser.

Selv om eidsvollsmennene ikke var like religionskritiske som Voltaire eller i nærheten av så rasistiske som Marr, tilhørte de i større grad en rasjonell enn en religiøs tradisjon. Nettopp derfor er det så tilslørende med sketsjer som fremstiller dem som tullinger.

Faren er en selvgodhet. Vi oppfatter oss selv som rasjonelle racere i kampen mot tåpelig tro. Vi står på det godes side i kampen mot fortidens forestillinger. Vi er ikke som eidsvollsmennene i 1814.

Vi lever tross alt i 2014.

Det er ikke sikkert det er det beste selvbildet i møte med minoriteter og annerledestenkende.