Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.

Fortrengte faner

Da tar vi en pause fra forhistorien siden dagen i dag handler om historien.

Og siden du er på Dekodet er det altså de historiske mytene det løftes noen faner i mot. Eller mer presist er det historikeren Nils Ivar Agøy som løfter med den glemte historien om 1. mai og kirken.

Dette er forøvrig basert på en bok vi tidligere har anbefalt på det varmeste.

Nils Ivar vifter mytene midt i mot når han skriver at

1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken - og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke - som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.

At noe passer godt inn i en vanlig forestilling pleier imidlertid å være det sikreste tegnet på at det er galt. Så også her.

Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen.

For oss som vokste opp i kjølvannet av antikirkelige debatter på 60- og 70-tallet, for ikke å si bastante bøker som Oppgjør med kirken (som jeg tok et oppgjør med i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier) er det lett å kjenne seg igjen i Nils Ivars erfaringer.

 

Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sort kjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.

Som ofte viste det seg at kritikere av kirken bygget på egen tro, i strid med kilder.

Noe av diskusjonen som ofte ble misforstått, og enda oftere forvrengt, handlet om forholdet mellom barmhjertighet og rettferdighet. Skulle kirken og kristne legge vekt på det første - altså å hjelpe mennesker i nød - eller på det andre - altså å rette opp urettferdige strukturer og lover?

Selv om noen foretrakk det første er det ikke merkelig at mange sa ja takk til begge deler siden kristen tro handler om både lov og evangelium.

Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold. 

Nå skulle ikke denne kristne kampholdningen vare, selv på venstresiden. At religion og kirken per definisjon eksisterte for å forsvare maktens priviliger og bekjempet arbeiderklassen er et uvanlig tydelig tilfelle av selvoppfyllende profeti.

Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristen dommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre. 

For ordens skyld kan nevnes at mye av det samme også er synlig på den katolske siden på samme tid.

Noe vi sikkert kommer tlibake til og ikke bør overraske, siden også katolikker er kristne.

Kirke og arbeidsmand - hand i hand

Og så var endelig Nils Ivar Agøys avgjort grundige og til dels myteknusende bok om kirken og arbeiderklassen ute.

Siden jeg nå hadde gleden av å kikke på - og gjøre meg nytte av - et utførlig utkast under skrivingen av Da jorden ble flat, er det mer enn håp som ligger bak en hardnakket påstand om at de som er en smule interesset i temaet ikke vil bli skuffet av å arbeide seg gjennom boken.

Til tross for den kanskje ikke... grøssende spennende tittelen Kirken og arbeiderbevegelsen - spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940.

Agøy klarer på en forbilledlig måte å synliggjøre det store praktiske engasjementet for å forbedre arbeideres dagligliv, rettigheter og vilkår blant en rekke prester. Og hvor karikert mye av dette fremstilles når skikkelser som Einar Gerhardsen skriver sine memoarer femti år senere.

I hvert fall om vi gjør noe så drastisk som å sammenligne med samtidig kilder.

Ikke minst er det morsomt for enkelte av oss å se hvor mye religionskritikken i lettere ideologiske kretser av arbeiderbevegelsen minner om dagens nyateisme.

Og hvor lite den gjenspeilet arbeidere flests forhold til Den norske kirke.

En solid forsmak finnes her.