Spøk og spenning på Eidsvoll

Som nevnt for noen dager siden er det fristende å harselere som NRK med eidsvollsmennenes intoleranse overfor jøder, jesuitter og munkeordener.

Men jeg mistenker altså at det ikke er fullt så enkelt om man tar med mer av historien. Også fordi den ikke handler om frontene mange har med seg i bakhodet. Vi ser ikke at tolerante opplysningsfilosofer må gi tapt for klerikal intoleranse.

I stedet måtte etter forholdene tolerante prester gi seg for etter forholdene radikale røster.

Vi kan sitere mindre kompetente røster enn Sverre Steen (1898-1983) om dette, fra boken 1814 (Cappelen 1989, første gang utgitt 1951, side 164).

Alt i paragraf 2, som gjaldt religionen, støtte teori og virkelighet sammen for første gang. Etter teorien var religionen en privatsak og toleranse en kristenplikt. Men likevel var alle uten videre enige om at staten hvilte på kristendommens grunn, og at staten skulle ha en offentlig, grunnlovfestet religion, den evangelisk-lutherske. I prinsippet ble også toleransen knesatt, men bare for alle kristne, og selv for dem med innskrenkninger: jesuiter og munkeordener ble stengt ute fra Norges rike; likeså ble jøder fortsatt nektet adgang.

I dag er det ikke enkelt å forstå hvordan noen kunne ha toleranse som plikt og intoleranse som politikk. Noe handlet om tanken om at dess mer homogent samfunn dess større mulighet for et sivilisert og stabilt samfunn, uten femtekolonister og forførere. For å oppnå dette hadde man det pragmatiske syn at det hjalp å unngå religiøse konflikter.

Men noe handlet også om mer radikale ønsker om å være ... opplyste i møtet med fortidens mørke.

Wilhelm Frimann Koren Christie

Det var sorenskriver Christie som foreslo tillegget om jesuiter og munker, mens prosten Midelfart var den varmeste talsmann for full toleranse. Det er forresten pussig  å kontsatere at selv denne inkonsekvens overfor prinsippene bygde på teori - eller på lån utenfra - ikke på praktisk erfaring. De radikale i Frankrike var antiklerikale, hvorfor skulle ikke da deres åndsfrender på Eidsvoll stenge jesuiter og munkeordener ute, enda det ikke hadde vært noen slike i Norge på et par århundret? De kunne da vise, fedrene på Eidsvoll, at de var barn av sin tid.

Mens juristen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) i det han oppfattet som opplysningsfilosofenes ånd ønsket å holde katolske ordener unna Norge, stod teologen Hans Midelfart (1772-1823) for motsatt holdning.

Hans Midelfart

Det hører med at han også var av dem som talte mot jødeparagrafen. Samtidig nølte ikke Midelfart med å forsvare at kirken fikk beholde sine eiendommer og verdier. Selv om han som brennende skoleforkjemper mente at mye av avkastningen skulle gå til skoler.

Nå betyr ikke disse frontene at det var noen utstrakt religionskritikk på Eidsvoll. Som Steen fortsetter med å si var verken Christie eller andre "så dristige, eller så europeiske, at de våget å bekjenne et antikirkelig, enn si et antikristelig sinnelag".

Kanskje var det nettopp kirkelige delegater som Midelfart som dempet gemyttene. At han ikke stod helt på sidelinjen vises av at han nøt stor anerkjennelse hos biskopen i Trondheim for sitt arbeid.

Som det sies i Dansk biografisk leksikon bør det ikke overraske at  «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». Eller at "Under Krigsårene led han de haardeste Trængsler og ofrede alt, hva han havde, for Menigheden".

Det finnes altså eidsvollsmenn det er enklere å spøke med.