Dagens Magdalena

- Jeg husker skyene. Når de var der. Åsene, gresset om våren, vinden over sjøen.

Og jeg glemmer aldri ... ham. Første gangen ved torget, en morgen kjeklingen om de forreste bodene begynte. Inntil han så på dem. Og så visste jeg. Han jeg ventet på.

Om det hadde vært mulig.

Han var der da jeg trengte ham som mest. Selv om det først er nå jeg ser at det var da. Men det ble aldri som jeg hadde tenkt. Det ble aldri det med ham.

Jeg husker dette lenge etterpå, selv om det ble en annen. Jeg fikk aldri noe valg. Han hadde så mange andre som trengte ham mer. Og så tok de ham fra oss.

Fra meg.

Gråten. Sorgen.

Overraskelsen.

Vi trodde først det var gartneren.

Det hender likevel jeg drømmer. Så sterkt at noen hører. Så sterkt at noen tror det hendte.

Om at det ble oss. Om ham. Der og da, på torget. Hadde det vært mulig. Et vanlig liv.

Noen ganger korte drømmer, som en sang. Noen ganger lange, som et heltedikt.

Slik er jeg. Slik er jeg blitt. Slik vil det være. Slik vil noen høre.

Om det som kunne vært. Som aldri ble. Eller ble et annet sted.

I sanger. I bøker.

I drømmer.