Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.