onsdag 1. juni 2016

Uten sammenligning

Selv om historieblader ikke like ivrig formidler myter om middelalderen, er fortsatt forvirringen stor.

Ikke minst gjelder dette arabisk vitenskap. En vanlig kortslutning er å tenke at alle som dyrket den var muslimer - og at disse gikk i bresjen for oversettelser til arabisk.

I stedet handler dette om at arabisk var lingua franca, altså fellesspråket i landene underlagt det muslimske kalifatet med sentre som Bagdad.

Fordelen var at man fikk stor utbredelse av å skrive på arabisk.

Ulempen var at muslimske arabere verken hadde behov for å lære seg andre språk eller fikk noen kraftige dytt i ryggen til dette i en kultur der Koranen var på det perfekte språket, det eneste man virkelig trengte å lære.

Dermed var de aller fleste som behersket både gresk og arabisk, kristne.

Ja, det stemmer som Illustrert Vitenskap Historie sier i seneste nummer at "Ibn Ishaq" oversatte svært mange av verkene til den greske medisineren Galenos til gammelsyrisk og arabisk.

Det hører med at han også behersket persisk, var lege og i tillegg oversatte mange filosofiske tekster som Platons Timaeus og Aristoteles Metafysikk.

I tillegg til å skrive 36 verker selv, hvorav 21 om medisin (derav en omfattende bok om øyet og optikk), oversatte han alt i alt 116 verker.

Så mange at det er uklart om noen har oversatt flere fra gresk.

Så produktiv at araberne kalte han for Oversetternes sjeik.

Derimot er det feil å kalle ham for "den lærde muslimen".

Ikke fordi Hunayn ibn Ishaq (808-837) ikke var uvanlig lærd, men fordi han ikke var muslim. Noe nettopp oversettelsesarbeidet burde gi mistanke om. Som så mange i denne delen av området araberne erobret på 600-tallet, var han assyrisk kristen.

Hvordan kan vi vite det? At en kristen sier det i dag er da mistenkelig opportunt? Med Europas mørke middelalder, er det ikke rart at man vil sole seg i den ærerike arven fra islam.

Noen har sikkert lyst til å gjøre sånt, men her er vi den uheldige situasjon for mytebyggere, at vi har kilder.

Som altså både viser at den europeiske middelalderen langt fra var så mørk som enkelte vil ha det til, og at Johannes Isaksen ikke bare var kristen i navnet.

Eller tilhørte et miljø der det lønte seg å være kristen.

Tvert i mot argumenterte han i et brev for "Hvordan oppdage den sanne religion?", med hvilken han avgjort ikke mente islam.

Og han gjorde det ikke i store kristne byer som Roma eller Konstantinopel, Han gjorde det i Bagdad.

Mye må forstås ut fra at kristne etter to hundre år med muslimsk styre ikke akkurat hadde puter under armene. De kunne ikke gifte seg med muslimer. De måtte bo i egne bydeler. I retten veide vitnesutsagn fra muslimer mer.

I motsetning til muslimer måtte de betale skatt. De må ta de tunge jobbene, også enkelte uriasposter i administrasjonen. De er annenrangs borgere - mange er slaver.

For Ibn Ishaq handlet den sanne religion like lite om behag som om befalinger eller blind tro.

Når Ibn Ishaq mente det var i samsvar med det beste av logikk og filosofi å være kristen, er det ikke rart at han ivret etter å oversette det beste av logikk og filosofi til arabisk.

Argumentene hans handlet dermed verken om autoritet eller subjektivitet. Han var ikke mindre nådig mot denslags enn moderne religionskritikk. Som man stadig oppdager ikke er så moderne når man leser tekster fra antikken og middelalderen.

Litt forkortet understreker han at
Sannelig, hvis noen sier at hans tro er kommet fra hans forfedre, eller fra en bok, eller fra en profet som har gjort mirakler, eller fra personlige oppfatninger bekreftet av hans religion, da vil tilhengere av religionene som er uenige med ham kunne si noe lignende.
Aksepterer man denne type argumentasjon, kan man støtte hvilken som helst religion. Aksepterer man den ikke, bør man heller ikke akseptere den for sin egen religion.

I en muslimsk by på 800-tallet var det viktig for Ibn Ishaq å forstå hvorfor så mange velger å tro noe som er usant.

Hans seks grunner kan likevel brukes i mer enn Bagdad og brev.

Den første er å bli tvunget, mot sin vilje. 

Den andre er at det gir en fordel. Håpet om å unnslippe prøvelser og undertrykkelse kan drive mange til å bytte tro. I Bagdad er det liten tvil om hva han tenkte på.

Den tredje grunnen er at man ønsker makt fremfor ydmykhet, ære fremfor mindreverdighet, styrke fremfor svakhet.

Den fjerde er at onde og bedragerske som taler usant, kan narre og overvelde andre.

Den femte grunnen er ved å utnytte andres uvitenhet og analfabetisme.

Den sjette er familiebånd og vennskap som gjør at man aksepterer en tro for ikke å bryte med venner og familie.

Hva ser så Ibn Ishaq som gode grunner til å holde en religion for sann?

Den første er at man opplever mirakler som mennesker ikke er i stand til å utføre av seg selv.

Fra Ibn Ishaqs oversettelse av Isagoge, en lærebok i logikk.
Den andre er tydelig evidens - induktive bevis. Muligens tenkte han på vitnesbyrd og overleveringer fra folk han stolte på, som i en rettsak.

Den tredje er bevis som forplikter til å godta en konklusjon. Antagelig hadde han i bakhodet deduktive gudsargumenter i hellenistisk filosofi.

Den fjerde er når konklusjonen følger logisk av utgangspunktet og har sitt opphav i valide argumenter. Her kobler han nok flere av punktene over.

Hvilken religion passer så dette best med? 

For å finne ut av dette, ber Ibn Ishaq oss observere hvilke påståtte sannheter som aksepteres av hvilke grunner. Dem som gjør at man velger noe usant, eller dem som gjør at man velger noe sant?

I Bagdad på 800-tallet mente han at én religion skilte seg ut.

For det første (som vi forstår var Ibn Ishaq glad i punkter) er den sanne religion ikke akseptert på grunn av makt. Tvert i mot har herskere forbudt og bekjempet den med tortur og grusomme henrettelser. Men den sanne religion har beseiret alle herskere og ikke latt seg rokke.

For det andre lover ikke den sanne religion overflod og behag, befrielse fra anstrengelser og vanskeligheter. Tvert i mot har den kalt så mye til det motsatte, at mange tilhengere er foraktet.

For det tredje lover den ikke en vei fra lav til høy aktelse, eller fra ydmykhet til maktposisjon. Tvert i mot krever den ydmykhet. Den er likevel blitt akseptert så mye at man vil gå i døden for den.

For det fjerde er ikke den sanne religion overlevert av onde eller dem med talen i sin makt. Tvert i mot kommer den fra de uvitende og lite taleføre, og fra fiskere ("like tause og lite taleføre som fisk").
En utgave av Ibn Ishaqs oversettelse av Galenos' bok om øyet
For det femte har de som har tatt i mot den sanne religion verken vært uvitende eller dumme, gjenomsnittlige eller barbariske. De har oftere vært logikere og filosofer enn for noen annen retning - granskere og lærde som overgår alle andre i visdom.  

For det sjette har det ikke vært slik at den som tok i mot den sanne religionen straks ble akseptert av dem de elsket.  Tvert i mot har mange skilt lag med familie og venner.

Noe som ikke er mindre imponerende når man ser alt det umulige apostlene fortalte om denne religionen.

Ibn Ishaq mente seg lærd og erfaren nok til å si at ingen religion kunne sammenlignes.

1 kommentar :

GeorginA sa...

Ekte kjærlighetsspell Caster Dr.Obodo. Staver for å tiltrekke kjærlighet, Stopp skilsmisse, Ekteskapsstaver, Ta tapt kjærlighet, Penger og velstående staver, Beskyttelsesformål, fruktbarhetstast ..Kontakt Info:
E-post: templeofanswer@hotmail.co.uk
Ring, Viber og whatsapp: +234 (815) 542-5481