Europas mørke i Dag og tid

Det mangler sjelden gode intensjoner i offentlig debatt, enten den handler om Munch eller musikk, fotball eller det flerkulturelle samfunn.

I hvertfall forsøker alle sider å vise at det er dette de styres av. Og dess verre deres standpunkter høres ut, dess mer må de forsvare seg med at de vil oss vel. I motsetning til dem på den andre siden.

Hvis det er noe som kjennetegner ekstremister er det deres ekstreme velmenthet.

En av dem som har jobbet mest med ekstremisme er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år engasjert seg mot ulike former for både på høyre- og venstresiden, samt religiøs (og kvasireligiøs) ekstremisme sammen med bl.a. Øystein Sørensen.
(Les videre her)

Augustins tvillingforsøk

Seneste Dag og tid viser flere steder enn i høytlesningen av Thorvald Steens fabler at planetene står gunstig til for å bekjempe myter.

Siden som kjent alt du vet om middelalderen er feil, bør det dermed ikke overraske at Andreas Skvarteit kan røpe at våre kirkefedre var aktive skeptikere.

Nærmere bestemt Augustin, mens Thomas Aquinas angivelig ikke holdt sin sti like ren.

Skartveit lener seg fortsatt til den i overkant mytebefengte Boorsteins The Discoverers, men holder seg til en side i boken som for det meste kan passere som historie.

Dermed har han altså ingen problemer med å formidle at Augustin i Gudsstaten debunket astrologi, basert på sunn empiri.

Nærmere bestemt tvillingforskning, når han "gjekk laus på dei".

Og han nytta ein teknikk som i vår tid er blitt vanleg i genetikk og samfunnsforsking: tvillingforsking. Tvillingar er fødde under same stjerneteikn og skulle då få eit likt liv om det er så at stjernene styrer. Han dreg fram døme på tvillingar, eller andre som er fødde samtidig, og viser korleis liva deira er blitt heilt ulike.

Mer uventet er det nok at Skartveit mener Thomas Aquinas støttet astrologien som en sterk og styrende kraft, selv om han forsonende nok mente den ikke fjernet vår frie vilje.

Stjernene hadde ein sterk og styrande påverknad på jorda og menneskelivet, men mennesket hadde makt og fridom til å stå i mot denne makta, sa Thomas frå Aquino, den store katolske teologen.

Når dette er uventet, er det fordi Thomas ikke støttet astrologi, selv om han mente at det kunne være naturlige fysiske virkninger fra stjerner og planeter, som formørkelser. Hva han mente om astrologi antydes muligens av at han ikke bare unnlot å drive med det, han advarte mot det.

Dermed er det naturlig at verken Skartveit eller Boorstein (på side 24 i Vintage books-utgaven fra 1985) oppgir kilde til Thomas' angivelige støtte.

Vi kan uansett være enige i at Augustin ville vært overrasket om han hadde sett at astrologene fremdeles er i blant oss.

Steenhard

Det er ikke bare Illustrert Vitenskaps Historie som til tider ser lyset.  Seneste nummer av Dag og tid har trykket Gert Vestrheims velskrevne imøtegåelse av Thorvald Steens myter om middelalderen, kristen tro og kirkehistorien.

Dermed er det håp om at den kan bli lest av langt flere enn denne grundigere versjonen i Klassisk Forum som likevel anbefales på det aller varmeste.

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler om mer enn knasende god og kneggende morsom polemikk. Vi har å gjøre med en sentral premissleverandør i dagens offentlige samtale og en serie påstander som lever sitt eget liv i og utenfor denne type bøker.

Vi trenger ikke lupe for å se at vi støter på dem overalt, i media, lærebøker, filmer, romaner og debatter. De har bidratt til å danne et bakteppe for hva vi diskuterer og hvordan, og ikke minst hva vi ikke trenger å si. Nevner man biskop eller kirkemøte vet alle at det ikke er ment som forbilde.

Hvilke myter er det så Steen bringer til torgs?

Mange. Svært mange. Sammen med en serie så opplagte feil og bommerter at det er vanskelig å se at forlaget har gitt ham noen form for motstand. Eller forstå hvorfor ingen bokanmeldere så vidt meg bekjent har arrestert ham på dem.

I stedet har den vennlige og velmenende Steen gått sterkt og klart ut i media i en årrekke til heiarop fra forlag og media og fått med seg flere på laget.

Som forfatter av historiske romaner, foredragsholder og skribent, og som initiativtager til Saladindagene i Oslo, har Thorvald Steen markert seg som en popularisator av Midt-Østens historie. Dessverre er Steens bidrag preget av tendensiøse omfortolkninger, misforståelser og faktafeil. Jeg skal her ikke ta for meg hans skjønnlitterære forfatterskap, men bare reiseboken Historier om Istanbul (2003, 3. utg. 2011).

Blant eksemplene Vestrheim trekker frem er gamle og kjente myter om kirkemøtene.

Om keiser Justinian (527–65) får vi vite at han innkalte et kirkemøte der blant annet «de fleste tekstene i Bibelen som omhandlet reinkarnasjon [ble] fjernet» (s. 31). En slik omskrivning av Bibelen er ukjent for historikerne, likeså at reinkarnasjon overhodet var et tema på dette eller andre kirkemøter, men et nettsøk tyder på at det er en vanlig konspirasjonsteori i new age-miljøer. 

Selv om dette bidrar til å styrke den tiltagende konspirasjonstenkningen i flere miljøer (og altså langt fra bare om kirken, ser her og her), er det ikke det mest tøvete i boken.

Dette er likevel ikke det mest graverende eksemplet på Steens manglende kunnskaper om kristendommen. Det kommer først på s. 44, der han omtaler middelalderens relikviehandel og kan fortelle at «de fleste av Jesus' kroppsdeler var solgt utallige ganger i hele verden.» Han har altså ikke fått med seg at kristendommen forkynner Jesu oppstandelse fra de døde og at det derfor ikke finnes noen kroppsdeler å omsette. Hvis den hadde funnet sted, ville en slik relikviehandel ha vært en fornektelse av hele kristendommen. 

Og det fortsetter. Ikke uventet handler mye om en politisk agenda.

Det er mye i Steens bok som fremstår som uvitenhet, slurv og ukritiske gjentagelser fra tilfeldige kilder, men boken bærer også preg av at forfatteren har en agenda. Denne agendaen handler dels om å fremheve vestlig militær aggresjon samtidig som han underslår arabernes og tyrkernes ditto, dels handler den om å fremstille både muslimer og bysantinere som tolerante og pluralistiske i kontrast til de fundamentalistiske vest-europeerne. Det dreier seg med andre ord om å se sin egen tids konflikter i fortiden, og forutsigelig nok er det vesten som er skurken og østen som er helten.

Det hele er nærmest en oppvisning i den type tenkning, eller kanskje rettere sagt stemning og holdninger, som ligger bak dagens ofte svært så velmente, men enda mer forvrengende framstillinger av historien. Dermed fremstilles vesteuropeerne under korstogene og spesielt Sigurd Jorsalfars tid som rasistiske, langt mer intolerante enn andre og uten forståelse eller interesse for antikkens litteratur.

Mens sannheten stort sett er motsatt.

Det er ikke slik at korsfarerne jaget alle ikke-hvite kristne da de inntok Det hellige land (dermed er det ikke underlig at Steen ikke oppgir kilder). På Jorsalfars tid ble jøder behandlet verst i det muslimske Spania (et land som alltid har vært en historie for seg), selv om de stort sett ble behandlet bedre i andre muslimske land enn i kristne.

Selvsagt gjentas og forsterkes skurkebildet av de kristne i vesten som i følge myten fryktet og hatet antikken.

Til Steens bilde av vest-europeerne som intolerante og ignorante fanatikere hører også påstanden om at «korsfarerne i 1204, med energi og nidkjærhet, hadde brent det de kom over av litteratur i universitetet, klostre og bibliotek, som kunne minne om antikkens røtter» (184). Det er sannsynlig at litterære verk gikk tapt ved plyndringen, for den førte til omfattende branner, men korsfarerne hadde ikke noe mål om å ødelegge antikkens litteratur, og bøker var verdifullt bytte. Forøvrig hadde ikke Konstantinopel noe universitet i egentlig forstand. Det hadde man derimot i Vest-Europa, hvor man på denne tiden oversatte lærde verker både fra gresk og arabisk.

Som kontrast til dette klisjebildet av korsfarerne setter Steen Det bysantinske rike: Der «tok man vare på de litterære skattene fordi man forsto at de var verdifulle», bysantinerne hadde nemlig «en stor grad av ydmykhet i forhold til tidligere epokers storhet». (51). Til dette er det å si at det er helt riktig, og at slik var det gså i Vest-Europa. Det er derfor vi har latinsk litteratur bevart.

Steens analyse blir ikke bedre av svært så tendensiøse tilsnikelser.

Derimot får vi allerede i innledningen høre om Vestens «frykt og fordommer» mot tyrkerne: «'Fri oss fra tyrkerne og det onde', sa Martin Luther. Hva kan denne forutinntattheten bunne i? I boka forsøker jeg å gi noe av svaret» (10). Steens «svar» fortjener ikke å bli tatt seriøst, for det ignorerer sentrale historiske realiteter. All frykt bunner ikke i forutinntatthet, og på Luthers tid hadde man gode grunner til å frykte tyrkerne (dvs. Det osmanske rike). De var en ekspansiv militærmakt, og der de vant frem, ble de kristne systematisk ydmyket og diskriminert, symbolsk såvel som juridisk og økonomisk. I tillegg drev de omfattende plyndring utenfor sine egne grenser, i første rekke for å skaffe slaver.

Og dette var ikke få, spredte eller tilfeldige raid.

Dette var ikke bare en trussel i Sørøst-Europa, der det ble organisert store slaveraid over grensen ved Donau, men også i alle kystområder rundt Middelhavet og nordover til Irland og Storbritannia. Her var det i første rekke de osmanske vasallstatene i Nord-Afrika som var aktive: Til og med Island ble offer for slaveraidere derfra i 1627. Skip ble kapret for det samme formålet, og å havne som slave i Nord-Afrika var ingen uvanlig skjebne for sjømenn. Så sent som på 1700-tallet var dette et omfattende problem for den dansknorske handelsflåten, og både Sverige og Danmark betalte beskyttelsespenger for å slippe sjørøverangrep mot sine skip. Alt dette sier Steen ingen ting om.

Så betyr selvsagt ikke dette og langt mer Vestrheim viser at det er grunn til å tegne et helt motsatt bilde. Historien handler heller ikke om "snille kristne/vesteuropeere" og "slemme muslimer".  Men skal vi først tegne et bilde hjelper det å bruke flere farger, inkludert sort og hvitt og grått.

På alle kulturer og personer som er involvert.

Vi finner selvgodhet, uforstand, maktbegjær, grådighet og grusomheter på alle sider. Og selvoppofrelse, forstand, naturfilosofi og raushet. Vi finner helter og skurker blant både vesteuropeere, osmanere og bysantinere. Eller egentlig stort sett ingen av delene, de er omtrent som folk flest.

Selv om vi ikke kommer unna at det til alle tider er land og kulturuttrykk som er bedre enn andre, trenger vi ikke å gå oss vill i anakronismer, underslå fakta, skape gullgutter av gråstein eller tenke at der lett å bli enige om hva som gjør personer og perioder bra eller dårlige.

Eller at bøker og bilder blir bedre av å speilvende motiver, legge inn vorter og grimaser, mens man ivrig veksler mellom svartmaling og rosenrød.

Astronomisk analfabetisme

Hvis du lurer på om noen har forstått forholdet mellom tro og vitenskap i historien er det bare å stille et enkelt testsspørsmål: Hva gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen?

En av dem som avslører seg er NRKs mest populære andaktsholder, Terje Nordby, som har hevdet i Mytekalenderen at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen og at alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser tilsvarende i TV-serien om Kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 1, der det ble hevdet at

Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden. 

Dette er så på jordet, for ikke å si på trynet og mageplask, at det er vanskelig å vite hvilken planet man befinner seg på.

At en britisk TV-kanal slipper til en programleder som ikke kjenner til kirkens og universitetenes forhold til Aristoteles, Galenos, Platon, Isidoros, Bede og hundrevis av andre er like komisk som en norsk TV-kanal som kjøper inn denne type programmer.

Dermed skiller ikke Andreas Skartveit seg ut fra vrimmelen når han skriver i Dag og Tids spalte Frå historia, 2. november i en artikkel om Newton som historiker at

Den gongen styrte Bibelen tankana, også astronomien. En polsk astronom rekna ut posisjonen for sola i skapningsaugneblinken, kl. 18.00 den 24. oktober 3963 f.Kr. Ein annan prøvde å datere den kometen som løyste ut syndfloden.

Hva var det så som gjaldt som  urokkelig naturvitenskap i middelalderen - og renessansen?

Rett og slett det kjente og kjære fenomenet urokkelig naturvitenskap.

Eller som den ærverdige kirkefaderen Augustin sa det på 400-tallet i sin bok om den bokstavelige betydning av Første Mosebok:

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. 

De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring.

Men dette er ikke bare et klassisk kristent forsvar for fornuft og empirisk forskning, det er også en advarsel til kristne når Augustin fortsetter med at

Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.

Det er farlig for det reduserer den kristnes troverdighet. Hvorfor tro på kristne som snakker tull om naturvitenskap?

På samme måte kan man jo spørre hvorfor vi skal tro på ateister og andre som snakker tull om  tro og vitenskap i historien.

For det var ikke slik, hverken på Augustin eller Newtons tid, at Bibelen styrte astronomien. Den var en svært så velutviklet vitenskap med avanserte instrumenter og utregninger, tabeller og observasjoner.

Autoriteten var ikke Bibelen, men Ptolemaios, Macrobius, Alfraganus, Albertus Magnus, Johannes Sacrobosco, Erasmus Reinhold, Tycho Brahe, Kepler og resten av feltet.

Dette førte til at det på Galileis tid var en rekke konkurrerende modeller. Og det som avgjorde hvilken av dem man holdt seg til var ikke Bibelen.

Reformatorene sa da også tydelig fra om forholdet mellom Bibelen og astronomien som når
Luther foreleste om Første Mosebok.

En astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.

I stedet for å si at Bibelen skulle styre astronomien sa Luther rett ut at De hellige skrifter kan ingen ting om slike ting.

Og han var ikke alene. En annen som få har beskyldt for å leve etter Darwin eller være liberalteolog er den sveitsiske reformatoren Kalvin. Som i sine forelesninger om Første Mosebok uttrykte at det var feil å ta uttalelsen i 1. Mb om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap fordi

Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen... [Det som er ] beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder”... [For] Moses taler ikke med [natur]filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.

Hva så med de kuriøse eksemplene som Skartveit nevner?

Vel, for det første oppgir ikke Bibelen noe år eller noen dato eller noe klokkeslett for når skapelsen var - eller syndfloden. Dette er noe enkelte hadde interesse av å regne ut på 1600-tallet, men krevde atskillig tolkning og tunga rett i munnen, hvis den da ikke som jeg mistenker ble holdt mer i retning kinnet.

Dette handler altså ikke så mye om å bruke Bibelen som vitenskap som at man før moderne geologi og historieforskning tolket de kildene man hadde for hånden. Som vi har vært inne på før var det slik at hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Og har man først foreslått et tidspunkt for skapelsen og syndfloden er det opplagt at noen som er bevandret i astronomi vil bruke sine tabeller og beregninger, astrolabier og armillarsfærer, for å si hvor solen eller annet befant seg på disse tidspunktene.

Dette handler imidlertid ikke om at Bibelen styrer astronomien, men at astronomiske perspektiver styrer bibeltolkninger. Eller at man bedriver tankelek.

I samme tradisjon mente Kepler at Betlehemsstjernen best kunne forklares med en konjunksjon av Saturn og Jupiter i år 7 f.Kr.

Hvor skammelig og farlig det er om en kristen hører en ikketroende tale tull om disse emnene er uklart, men det bidrar ikke akkurat til større forståelse av historien eller mindre stempling av klassisk kristen tenkning.

Selv om det gir sitater som slår godt an i foredrag.