Astronomisk analfabetisme

Hvis du lurer på om noen har forstått forholdet mellom tro og vitenskap i historien er det bare å stille et enkelt testsspørsmål: Hva gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen?

En av dem som avslører seg er NRKs mest populære andaktsholder, Terje Nordby, som har hevdet i Mytekalenderen at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen og at alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser tilsvarende i TV-serien om Kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 1, der det ble hevdet at

Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden. 

Dette er så på jordet, for ikke å si på trynet og mageplask, at det er vanskelig å vite hvilken planet man befinner seg på.

At en britisk TV-kanal slipper til en programleder som ikke kjenner til kirkens og universitetenes forhold til Aristoteles, Galenos, Platon, Isidoros, Bede og hundrevis av andre er like komisk som en norsk TV-kanal som kjøper inn denne type programmer.

Dermed skiller ikke Andreas Skartveit seg ut fra vrimmelen når han skriver i Dag og Tids spalte Frå historia, 2. november i en artikkel om Newton som historiker at

Den gongen styrte Bibelen tankana, også astronomien. En polsk astronom rekna ut posisjonen for sola i skapningsaugneblinken, kl. 18.00 den 24. oktober 3963 f.Kr. Ein annan prøvde å datere den kometen som løyste ut syndfloden.

Hva var det så som gjaldt som  urokkelig naturvitenskap i middelalderen - og renessansen?

Rett og slett det kjente og kjære fenomenet urokkelig naturvitenskap.

Eller som den ærverdige kirkefaderen Augustin sa det på 400-tallet i sin bok om den bokstavelige betydning av Første Mosebok:

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. 

De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring.

Men dette er ikke bare et klassisk kristent forsvar for fornuft og empirisk forskning, det er også en advarsel til kristne når Augustin fortsetter med at

Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.

Det er farlig for det reduserer den kristnes troverdighet. Hvorfor tro på kristne som snakker tull om naturvitenskap?

På samme måte kan man jo spørre hvorfor vi skal tro på ateister og andre som snakker tull om  tro og vitenskap i historien.

For det var ikke slik, hverken på Augustin eller Newtons tid, at Bibelen styrte astronomien. Den var en svært så velutviklet vitenskap med avanserte instrumenter og utregninger, tabeller og observasjoner.

Autoriteten var ikke Bibelen, men Ptolemaios, Macrobius, Alfraganus, Albertus Magnus, Johannes Sacrobosco, Erasmus Reinhold, Tycho Brahe, Kepler og resten av feltet.

Dette førte til at det på Galileis tid var en rekke konkurrerende modeller. Og det som avgjorde hvilken av dem man holdt seg til var ikke Bibelen.

Reformatorene sa da også tydelig fra om forholdet mellom Bibelen og astronomien som når
Luther foreleste om Første Mosebok.

En astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.

I stedet for å si at Bibelen skulle styre astronomien sa Luther rett ut at De hellige skrifter kan ingen ting om slike ting.

Og han var ikke alene. En annen som få har beskyldt for å leve etter Darwin eller være liberalteolog er den sveitsiske reformatoren Kalvin. Som i sine forelesninger om Første Mosebok uttrykte at det var feil å ta uttalelsen i 1. Mb om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap fordi

Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen... [Det som er ] beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder”... [For] Moses taler ikke med [natur]filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.

Hva så med de kuriøse eksemplene som Skartveit nevner?

Vel, for det første oppgir ikke Bibelen noe år eller noen dato eller noe klokkeslett for når skapelsen var - eller syndfloden. Dette er noe enkelte hadde interesse av å regne ut på 1600-tallet, men krevde atskillig tolkning og tunga rett i munnen, hvis den da ikke som jeg mistenker ble holdt mer i retning kinnet.

Dette handler altså ikke så mye om å bruke Bibelen som vitenskap som at man før moderne geologi og historieforskning tolket de kildene man hadde for hånden. Som vi har vært inne på før var det slik at hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Og har man først foreslått et tidspunkt for skapelsen og syndfloden er det opplagt at noen som er bevandret i astronomi vil bruke sine tabeller og beregninger, astrolabier og armillarsfærer, for å si hvor solen eller annet befant seg på disse tidspunktene.

Dette handler imidlertid ikke om at Bibelen styrer astronomien, men at astronomiske perspektiver styrer bibeltolkninger. Eller at man bedriver tankelek.

I samme tradisjon mente Kepler at Betlehemsstjernen best kunne forklares med en konjunksjon av Saturn og Jupiter i år 7 f.Kr.

Hvor skammelig og farlig det er om en kristen hører en ikketroende tale tull om disse emnene er uklart, men det bidrar ikke akkurat til større forståelse av historien eller mindre stempling av klassisk kristen tenkning.

Selv om det gir sitater som slår godt an i foredrag.