Vitenskapens regresjon

Som lovet i går kommer en lett oppdatert fortsettelse av den dobbelte bokanmeldelsen fra Humanist for noen år siden, nærmere bestemt 2004.

Ervin Laszlos Revolusjon i vitenskapen – Fremveksten av det holistiske paradigmet (Flux 2003) er kortere, men ikke mindre pratsom enn boken vi anmeldte i går.

Vi er her inne i en debatt som har pågått i generasjoner. Hvordan er naturen bygget opp? Hva er den mest grunnleggende virkelighet?

Det er liten tvil om Laszlos ståsted. Han er en kjent bidragsyter i debatten om utviklingen av menneskelig bevissthet, basert på det han betegner som en ”generell evolusjonsteori” og som vi forstår av navnet er knyttet til den mer alternative siden som har snakket om "åndelig evolusjon" siden 1800-tallet.

Dessverre viser boken at dette handler mer om pretensjon enn om presisjon. Hans gjennomgang av status for forskning på kosmos, kvanter, liv og bevissthet er en øvelse i halvkvedete viser.

Heldigvis innser han dette når han bruker ord som fabler og fabel-aktige scenarier. Han innrømmer at ”Disse ’kosmologiske scenariene’ forteller oss at det ennå ikke er noen som helst enighet når det gjelder universets fødsel og utvikling” (side 29).

Og han røper sitt religiøse prosjekt når han avslutter vitenskapskapitlene med spørsmål om vi ”her møter avtrykket av et kosmisk ’akasha-felt’ som forbinder alle ting i universet og forbinder alle universer som noensinne har eksistert og noensinne vil komme til å eksistere, og da i tider og rom uten grenser” (side 31, 43, 55, 68, 81).

Dette feltet er nok mer kjent i hinduisme og teosofisk åndsvitenskap enn i naturvitenskapen.

I det hele tatt er dette en bok for menigheten. Språk og temaer vekker positive tilstander og bølger, selv om de kan få bevisste observatører til å kollapse litt.

For Laszlo er på velkjente veier. Han prøver å grunnlegge livs- og samfunnssyn på vitenskapelige funn. At slike prosjekter har pågått siden Platons Timaios-dialog, for ikke å si Pythagoras, gjør ikke saken mye bedre. Laszlos ”organiske” syn kan litt enkelt kalles panteisme. Vi er ”deltagere i en intim sammenvevd verden som opptrer som et hele og utvikler seg som et hele” (side 9).

Som andre ”systemteoretikere” med røtter i en østlig virkelighetsoppfatning ser han ikke at systemet drar teppet bort under det naturvitenskapelige prosjekt. For fremveksten av moderne vitenskap henger sammen med frigjøringen fra et organisk natursyn.

Det er vanskelig å komme fra at naturvitenskap handler om synet på naturen. Tror jeg at den er en illusjon, er noe negativt, er besjelet, eller at torden skapes av Tor, påvirker det hvordan jeg utforsker og tolker naturen - og om jeg i det hele tatt finner noe slik bryet verdt.

Det er ikke uten grunn at moderne naturvitenskap ikke oppsto innen åsatruen. Skulle en bokstavtro dyrker av norrøne guder spå været i dag, ville det være viktigere med psykoanalyse av Tor enn å studere lufttrykk. Grekerne var banebrytende innen geometri og matematikk, men deres mystisk/organiske syn på naturen var ikke noen grobunn for en mekanisk bevegelseslære.

Troen på naturlover henger idéhistorisk sammen med troen på en lovgiver utenfor naturen. Bruddet med en organisk verdensmodell bidro til at man på ulike måter og over tid tok steget fra å tenke at bevegelse skyldtes at naturens bestandeler var levende (eller styrt av vilkårlige vesner), til at de fulgte lover man kunne beregne matematisk.

Naturvitenskap forutsetter rett og slett en tro på forskerens rasjonalitet og at naturen innen visse begrensninger er målbar og regelmessig.

Selv om Heisenbergs usikkerhetsrelasjon ikke kan unnvikes, må også forsøk på fotoner kunne repeteres. At ikke menneskets bevissthet skaper verden, viser seg i at man alltid kan tenke seg naturlige omstendigheter som gir samme kvanteeffekter som laboratorieforsøk.

Hvis Laszlo tar naturvitenskap til inntekt for et syn som vanskelig kan forenes med dens premisser, er det grunn til å nøle med hans revolusjon. Eller kalle den en regresjon.