Paradisisk

Alle har selvsagt lest Dante (1265-1321), men like selvsagt er det selvsagt kun Inferno.

Noe som altså har bekreftet at middelalderens verdensbilde var mørkt og brutalt. Det var klamt og knugende. Det handlet om å skremme oss inn i Kirken som var den eneste som kunne redde oss fra helvetet.

Siden det er så klart lar man seg ikke så lett forvirre av fakta som at flere av dem Dante plasserte i inferno var ... paver, inkludert hans politiske motstander Bonifacius VIII (1235 – 1303) i den åttende krets. Selvsagt som en av de verste av alle syndere i middelalderen, for å ha bedrevet økonomisk kriminalitet. Mer presist en simonist, altså en som hadde bestukket seg til et kirkelig embede.

Den guddommelige komedien er kort sagt ikke noe bestillingsverk fra Kirken.

I stedet syng snakker vi om en reisebeskrivelse. Dels geografisk, dels astronomisk - mest etisk og erkjennelsesmessig. Det er vel egentlig nordmenns vis å fullføre slike, spesielt når de handler om å nå fjelltopper og atskillige blåner, og som her enda noen millioner kilometer høyere.

Men kanskje ikke like mye hvis de samtidig utfordrer oss tanke- og kunnskapsmessig mer enn Sofies verden. Og sjelden spilles på teater eller blir TV-serie.

Nå kan vi si mye om hvorfor det kan oppleves morsommere å lese om fornedrelse og forferdelse i infernos kretser, men muligens handler noe også om at det ikke finnes en rimelig lettlest norsk oversettelse (selv om den nynorske til Magnus Ulleland er ganske så bra)

En vel så viktig grunn er nok forventninger.

I det lutherske Norge skaper skjærsilden, for ikke å si Purgatoriet, ikke det største eksistensielle engasjementet. Ikke vet man hva det er, ikke kan man tenke seg at noe man ikke vet hva er kan ha mange snev av interesse.

Og himmelen eller Paradiset er det opplest og vedtatt er et sted man stort sett spiller harpe og ellers går på veggene.

Nei, takke seg til helvetet.

Siden jeg nå hadde gleden av å holde et foredrag om Dante og middelalderens verdensbilde for noen uker siden, ga det anledning til å fornye bekjentskapet med også de siste delene av verket. Og da skjer jo det som så ofte at man oppdager at ting (c) ikke er helt som man tror.

Dante og andre på hans tid tenkte ikke bare annerledes, men ofte motsatt av hva vi tror. Nå forventer vel de færreste at Den guddommelige komedien er skrevet slik vi hadde gjort i dag. Og da ikke fordi det følger en ganske konsekvent form med verseføtter og rim.

Det som jeg stadig ser overrasker er at verket er laget av en som er langt bedre oppdatert på politikk og sladder, historie og naturvitenskap, enn noen moderne lyriker - og en bedre psykolog og stemningsskaper.

For å gi alt fra politiske nesetyvere til etiske meldinger og en visjon av virkelighetens vesen, skildrer Dante en reise fra Jerusalem.

Den starter i en skog der forfatteren har gått seg vill "midt i livet", og han ledsages av den vise dikteren Vergil ned i helvete og gjennom jordkloden (der tyngdekraften selvsagt snur i sentrum, slik at man på veien opp ser djevelen sprelle med bena i været der han sitter fast i bakken), opp skjærsildsfjellet på den sørlige halvkule og derfra (siden Vergil ikke får komme lenger) sammen med sin kjære Beatrice videre gjennom alle krystallhimlene på vei mot Gud.

Dante strør over det meste av verket rundhåndet referanser til planeter og planetbaner, eklipsen og vendekretser. Både for å vise steder, datoer og klokkeslett og fordi han som middelaldermenneske tenkte svært så ryddig og rasjonelt om veien fra verdens midtpunkt (altså helvetet og Djevelen) til det mest høyreiste og verdifulle - periferien.

Det var kort sagt ikke akkurat noe å trakte etter å være i midten. Kopernikus og Keplers modeller ga jorden en høyere og bedre plassering. Den kopernikanske vending løftet oss opp i himlen.

Nå ante ikke Dante så mye om dette på 1300-tallet, men det er uansett vel så interessant å se hvem han løftet opp i himlene.

For det er ikke akkurat slik at middelalderen generelt utviste en frykt for kunnskap, logikk eller filosofi. I stedet minner til tider mye om en nesegrus dyrkelse. Dermed er det  naturlig at når Dante på sin vei mot Gud i  Empyreum hinsides fiksstjernene i sang 10-12 er i Solens sfære (altså i himlenes hjerte) og møter de viseste av de vise.

Nå rommer de andre himlene mange slags personer, men mye tyder på Dante som sant middelaldermenneske holdt de lærde i en særstilling. De hadde selvsagt ikke noe ekstratog til himlen, men dess dypere man hadde skuet Gud og skapelsen, dess lettere var det å akseptere nåden.

På mange måter er det et speilbilde av Inferno. Selv om Dantes logikk tilsa at hedningene ikke kom til himlen, ga han filosofer som Aristoteles og Platon, altså de med mye visdom og mange dyder (inkludert den islamske hærføreren Saladin), den beste alternative plasseringen.

Limbo eller Første Krets er opplyst og vakkert. Man møter ikke jammer, men heller ikke jubel.

Det er likevel langt bedre enn det dystre dødsriket grekerne forestilte seg, der Hades regjerte. Selv om filosofene ikke kan komme til Paradiset, får de ingen straff.

Dermed er det ikke de som først og fremst kjennetegnes for sin fromhet, avholdenhet eller gavmildhet Dante lar skinne i solens rike.

Nei, de vi finner er ... leksikonforfattere, historikere, naturfilosofer, systematiske teologer og de store lovsamlerne.

De som danner de to sirklene av lys er nærmere bestemt:

   1. Thomas Aquinas (1225-1274, historiens største naturfilosof?)
   2. Albertus Magnus  (ca. 1200-1280, Thomas' læremester)
   3. Gratian (betydelig jurist, lenge regnet som Kirkerettens far)
   4. Petrus Lombardus (ca. 1095-1160, betydelig teolog)
   5. Salomo  (ja, han)
   6. Dionysios fra Areopagos (nyplatonsk filosof, 500-tallet)
   7. Orosius (375-418, lenge den beste kilden til antikkens historie)
   8. Boëthius (480-525, viktigste filosof i tidlig middelalder)
   9. Isidor av Sevilla (560-636, teolog, historiker og encyklopediker, ansvarlig for Etymoligae)
 10. Bede (673-735, teolog, naturfilosof og historiker)
 11. Rikard av Sankt Victor (1100-talls teolog, humanist og psykolog)
 12. Sigerius av Brabant (1240-ca. 1280, naturfilosof, averroist)

    I. Bonaventura (1221-1274, teolog og filosof)
   II. Illuminato (disippel av Frans av Assisi)
  III. Augustin av Assisi (en annen av Frans' disipler)
  IV. Hugo av Sankt Victor (1097-1141, teolog og naturfilosof)
   V. Petrus Comestor (teolog og kirkehistoriker fra 1100-tallet)
  VI. Petrus Hispanus (1215-1277, skrev et standardverk om logikk, senere pave Johannes XXI)
 VII. Profeten Natan (David, Urias og alt det der)
VIII. Johannes Chrysostomos (357-407, frittalende forkynner, talte keiserhoffet midt i mot)
   IX. Anselm (1033-1109, naturfilosof, kjent blant annet for det ontologiske gudsbevis)
    X. Donatus (forfatter av lærebøker i grammatikk og retorikk på 300-tallet)
  XI. Rabanus Maurus Magnentius (780-856, fremstående i den karolingiske renessansen, forfatter av encyklopediet De rerum naturis)
 XII. Joakim av Fiore (1135-1202, omstridt mystiker og millenniarist)

Den hellige Visdommen (Hagia Sofia, knyttet til en personliggjøring av Visdommen i jødisk-kristen tradisjon, med fokus på Kristus i sistnevnte), er så omfattende at det ikke holder med tolv disipler.

Dante trekker dermed fram to ganger tolv ved personer som hver på sin måte synliggjør visdommen - fra generalister til spesialister, fra naturvitere til mystikere, profeter og retorikere, lovgivere og dommere, tilbakeskuende og fremoverrettede.

I det minste kan det å lese Dante kreve noen runder med lys.