Revolusjon i vitenskapen?

Mens vi er i gang med anmeldelser av bøker med et mer enn lettere alternativt syn på tingene kan vi legge inn første del av en dobbeltanmeldelse fra Humanist for noen år siden. Andre del kommer i morgen.

Felles for begge er at de bringer sterke påstander om det som var overskriften på anmeldelsen, Revolusjon i vitenskapen?

Det mangler ikke på ambisjoner når Flux forlag lanserer to bøker om hverdag og virkelighet. Man ser for seg et paradigmeskifte. Man vil ut av skyttergravene og etablere dialog, ikke debatt.

På basis av bokserien søker vi å fremme en dialog om vår felles fremtid. Det virkelig nye egner seg dårlig for raske posisjoner og sterke meningsytringer. 

Dag Andersens Det 5. trinn – veien til et nytt samfunn (2001) handler om det neste trinn i kulturutviklingen, med vekt på ”systemtenkning” og et ”organisk verdensbilde”. Biologi og bevissthetsforskning skal vise vei til en dypere og rikere virkelighet.

På mange måter er prosjektet prisverdig. Man ønsker et bedre og varmere samfunn. Men når man henviser til vitenskapelige paradigmeskifter, er det noen haker. Etter noen tiårs omgang med norsk næringsliv og New Age er det ikke til å komme fra at ”paradigmeskifte” får denne anmelder til å løsne sikringen på pistolen. Dette brukes alt for ofte som et maktspråk - noen med ”feil tankemodell” må få en riktig.

Det blir ikke bedre av ”Konturene av et nytt paradigme, med radikalt nye virkelighetsbilder, er i ferd med å avtegne seg. Paradigmeserien presenterer forskningen som ligger til grunn og drøfter konsekvensene for vår felles fremtid”. Det er talende for ”forskningen” når man må ty til gjentatte forsikringer som at dette ”er i ferd med å”, for ikke å si ”er i gang”, ”skjer”, ”har vært i emning” og ”ruller opp over horisonten” (Laszlo side16-18). Underlig nok synes ikke forlag og forfattere oppmerksomme på at kronargumentet er at siden de fleste om en stund likevel kommer til å bli enige med dem, bør de bli det nå.

For Andersen handler dette om overgangen fra det 4. til det 5. trinn. På 400 sider med tråder, scenarier, aspekter og ”verdener”, viser han at menneskets kulturutvikling har tydelige trinn. ”Neolittisk tid” fra 7000-3000 f.Kr. handlet om ”magisk” tenkning, om matriarkatet og stammemoral. Han er heldigvis ærlig nok til å gi motforestillinger til idylliske skildringer av det økologiske paradis noen ser dette som.

I ”oldtiden”, fra 3000 f.Kr til 500 e. Kr. var tenkningen ”mytisk”, samfunnet basert på imperier og slaver, og moralen den sterkestes rett. I 3. trinn, middelalderen fra 500-1500, var tenkningen ”konvensjonell, religiøs”, samfunnet hierarkisk og feudalt og moral handlet om ”Guds bud, lov og orden”. Vi er nå på det 4. trinn, materialismen. Tenkningen er ”rasjonell”, vi har industri, nasjonalstater og demokrati. Moralen fokuserer på individets rett og menneskerettigheter.

Det 5. trinn som vi i Vesten ”er i ferd med å starte”, handler om et ”gi-gi-samfunn”, om nettverk og kreativitet, om organisert samspill og harmoni. Her legges ikke noe i mellom. Man ”respekterer og dyrker individualitet og ulikheter, men like fullt er det et integrerende samfunn. Individer og grupper har som mål å tjene andre, ikke seg selv” (side 367).

Andersen setter pris på systemtenkere som historikeren Toynbee, teknologiforskere som Mumford og bølgebeskrivere som Sorokin og Toffler. Og dermed faller han ikke uventet rett i grøfta. Han lar systemet påvirke datatolkningen. Hans ”trinn” blir mindre kulturhistorie enn karikaturer. Vi ser dette når han innser at realitetene ikke matcher teorien, slik at han må komme med bortforklaringer. Og når han tyr til vandrehistorier.

At moralen i oldtiden handlet om den sterkestes rett, ville nok Aristoteles, Buddha og K'ung Fuzi vært undrende til, for ikke å si Jesus. Tilsvarende blir det søkt å se rå gladiatorkamper som uttrykk for lite utviklet empati i trinn 2 (side 43), særlig når han ikke reflekterer over langt verre brutalitet for eksempel de seneste hundre år. Det blir for enkelt å kompensere med teser om at de ansvarlige sitter fast i tidligere trinn.

Troverdigheten faller med folkelige forestillinger som at man i middelalderen trodde jorda var flat (side 87), noe som er og blir en myte. Det er vanskelig å bli tatt på alvor om et ”trinn” når man bommer på hva man faktisk tenkte og trodde i perioden.

Han avsløres også av påstander som ”den årelange og blodige debatten om hvorvidt hundretusen engler kunne danse på spissen av en nål” (side 111), uten å sjekke om det finnes kilder som støtter dette. Slike ting er ikke ”ærlige feil”, men tendensiøse tabber brukt i ideologisk ærend. Disse blir ikke mer riktige av at ganske mange tror på dem, og dermed får sine fordommer bekreftet.

Tilsvarende bruker han Haeckels tese og figur fra 1891 (ikke 1892) om at fosteret gjentar den biologiske utvikling, uten å vite at tegningen allerede i 1894 ble påvist var doktorert atskillig for å stemme med teorien (side 60-62). Selv om dagens biologer ser trekk som går i igjen i fostre fra ulike arter, er det lite støtte til Andersens lovmessige syn på ”den evolusjonære kraft” (side 67) og at ”utviklingens retning er klar”.

Flere slike forhold gjør at grunnlaget for boka forvitrer. Tross kreativ tenkning, spennvidde og interessante perspektiver, blir boka sjelden mer enn personlige betraktninger.

Selv om noen tanker kan være spennende har femtrinnsmodellen i beste fall kun en pedagogisk funksjon.