Mammon og munnhell

Det begynner heldigvis å bli noen år siden manus og skuespillerkunst i norske TV-serier var like forutsigbare som nyttårsforsetter.

Med ett unntak: Når man av en eller annen årsak kommer inn på middelalderen.

Altså et forutsigbart tema på Dekodet.

Denne gangen handler det om sesong 2 av den ikke bare guddommelige NRK-serien Mammon. Etter 20 minutter i første episode skal en engasjert statsminister overbevise ungdom om at høykompetente innvandrere bør få høykompetente jobber.

Han trekker frem Miriam Ibn Rushd som tross mange års studium må jobbe som kokk, antagelig fordi det er noe galt med fargesynet i enkelte kretser og siden navnet er så unorsk.

Men det har altså en ganske så ærerik fortid.

Det tilhørte den muslimske filosofen Abu al-Walid Muhammed Ibn Ahmad Ibn Rushd. Han var en viktig forutsetning for en liten periode på to hundre år kalt renessansen. Han brakte kunnskap om Aristoteles og Platon tilbake til et Europa... Han var en lyskaster inn i middelalderens mørke og viste veien inn i framtida. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Kortere og fyndigere kan man knapt formidle hovedmyten, eller altså skapelsesberetningen som ligger bak så mye av vår moderne selvforståelse.

Kirken skapte et mørkt Europa, men takket være islam kom vi ut av dette. Det er ikke uventet å møte dem som tolker dette til at gode mennesker bør forkaste kristen tro og ikke snakke stygt om muslimer.

I Mammon fremstilles dette av en statsminister som står foran en skjerm med budskapet Kunnskap er den nye oljen. Punsjlinjen er at "Vi må leve av kunnskap etter at oljen tar slutt".

Noe som vi kan få øvd oss godt på med dagens oljepriser.

Men skal vi leve av kunnskap bør vi også øve oss på ikke å spre tøv eller tendensiøse fremstillinger.

Det er mange grunner til ikke å snakke stygt om alle muslimer, men denne type sort-hvitt-tenkning er ikke blant dem. Selv om korte og fyndige taler til ungdom ikke er forelesninger i filosofihistorie, er det ikke gitt at vi får mer kunnskap av klisjeer og feil.

Er statsministere og manusforfattere opptatt av å kaste lys, bør de klare å få på plass en alternativ tale med en litt annen historie om navnet Ibn Rushd.

Det tilhørte den muslimske filosofen Ibn Rushd. Han var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Til gjengjeld tok kristne tenkere i mot mer rasjonalitet og opplysning med takknemlighet. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Ikke minst ved hans mange kommentarverk ble Ibn Rushd et viktig bidrag til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.

(Applaus, avsikring av våpen, over til garasje, hvining i bildekk, løping, tilbake til talen) 

Selv om renessansen formørket middelalderen og opplysningstiden skapte nye myter om fortiden, forstår forskere i dag hvor lysende og viktig middelalderen var for utviklingen. Uten den hadde ikke Europa kunne være et forbilde for vitenskap og verdier, velstand og vekst, og et område der så mange i dag ønsker å bosette seg. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Selv om det kan kreve at man i mindre grad lar seg lede av Mammon og munnhell.