Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.