Scientisme - mer enn science fiction?

I denne tredje bloggposten om anmeldelsen av Svar på tiltale i Fri Tanke er temaet scientisme. Nærmere bestemt spør vi (nøytrale som vi er) om denne Davidsen overdriver utbredelsen av dette. Maler han rett og slett mørkets krefter ved høylys dag?

For ordens skyld er det vi er uenige om altså ikke om naturvitenskap er bra eller dårlig, om det har skjedd en biologisk evolusjon eller ei, om påstander om alternativ medisin og healing bør etterprøves vitenskapelig, men rett og slett om det som ofte kalles for scientisme er mer enn en stråmann.

Og med scientisme mener vi altså litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap,  eller (for å sitere meg selv på side 44 i boken) "hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller til å omfatte tilværelsen som helhet» .

Even Gran hevder i anmeldelsen at

Sosiologi, makroøkonomi, statsvitenskap, juss, språkforskning, historie, filosofi og humaniorafag er altså mer eller mindre verdiløst for denne gjengen i deres dyrking av den ene og rene naturvitenskapen, skal vi tro Davidsen. Det er klart at det er lett å angripe slik idioti. Men hvem er det egentlig som mener dette? Hvem er det som sier at kvalitativ metode og fortolkningsvitenskap blir verdiløs hvis bare fordi man etterspør rasjonelle begrunnelser for faktapåstander og har et naturalistisk virkelighetssyn? Hvem er det som avskriver kjærlighet, inspirasjon og høystemte kulturopplevelser på dette grunnlaget?

Mulig det finnes noen, men de er sjeldne. Jeg kjenner ingen. Det er heller ingen som ser på seg selv som «scientist». Dette er ikke et seriøst vitenskapelig paradigme, men fungerer som et skjellsord på folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium». Men når det strengt tatt ikke er så mange som mener dette, blir det hele et slag i lufta fra Davidsen &co.

Nå er det selvsagt ikke enkelt å telle hvor mange som faktisk mener dette og det er godt å høre at Even oppfatter en slik posisjon som idioti. Men det er nå likevel min erfaring at selv om dette er en marginal posisjon blant folk flest, og nok ikke finnes hos så mange ateister, er den ikke utypisk hos gjengen jeg ser på i boken, altså de som fremstår som det som ofte kalles nye ateister.

Går vi likevel også her noe lenger enn synsing ser vi for det første at jeg i boken nettopp er åpen for at det ikke er så mange som hevder dette ("Nå er det bare å vedgå at scientisme er et begrep som kan overdrives og misbrukes, slik Daniel Dennett sier i Morgenbladet i 2009" (side 44)).

For det andre er det slik at dette faktisk kan brukes om noen, uten at de alltid liker betegnelsen eller forstår at de hører hjemme i en eller annen definisjon av dette. Jeg skriver dermed at 

Men nå er det en gang slik at det finnes de som går langt i å hevde at vitenskapen er det eneste eller viktigste redskap vi bør bruke – spesielt hvis vi skal si noe om tilværelsen som helhet. På mange måter begår man her en klassisk sirkelargumentasjon. Siden naturvitenskap (eller det man kaller for den naturalistiske metode) er så bra verktøy, er det kun natur vi kan si noe sikkert om. Resultatet er at det ikke er virkeligheten som bestemmer, men verktøyet. Og siden det kun virker på naturprosesser, er det altså der vi må søke. Det er som å lete etter bilnøkkelen der det er gatelys og ikke der jeg har mistet den.

En av dem som har arbeidet faglig med dette spørsmålet er den svenske religionsfilosofen Mikael Stenmark i Scientism - Science, Ethics and Religion (Ashgate, 2001). Han identifiserer rundt ti ulike former for scientisme. Dette handler altså ikke om "folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium»", men om ulike typer forsøk på å øke naturvitenskapens forklaringsområder (og det kan jo noen ganger være bra, slik TV-serien Hjernevask argumenterte for) eller (i verste fall) gi den monopol som forklaringsmodell.

For å utdype omtalen i Svar på tiltale kan nevnes

• Scientisme innenfor akademia – Alle forsøk på å redusere eller oversette til naturvitenskap akademiske disipliner som tidligere ikke har blitt forstått som dette, eller eventuelt avvise at disiplinen har noen form for vitenskapelig status eller betydning.

• Metodologisk scientisme – Utvide naturvitenskapens metoder til andre akademiske disipliner på en slik måte at de ekskluderer eller marginaliserer tidligere metoder som ble oppfattet som sentrale i disse disiplinene  (naturvitenskapelig ekspansjonisme).

• Akademi-ekstern scientisme – Tanken om at all eller i det minste noen av de grunnleggende ikke-akademiske delene av livet kan bli redusert eller oversatt til naturvitenskap, inkludert sosiopolitiske (eks. moral, politikk, estetikk og religion) verdier.

• Epistemisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten vi kan vite noe om er den som vitenskapen har tilgang til (som når biologen Lewontin støtter Carl Sagan med at folk bør «akseptere et samfunnsmessig og intellektuelt verktøy, vitenskap, som det eneste som kan frembringe sannhet»).

• Rasjonalistisk scientisme – Oppfatningen at vi kun er rasjonelt berettiget til å tro det som kan bli rettferdiggjort vitenskapelig eller er mulig å vite vitenskapelig.

• Ontologisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten som eksisterer er den som vitenskapen har tilgang til.

• Axiologisk scientisme i to varianter

• Oppfatningen at vitenskap er den mest verdifulle delen av menneskelig lærdom og kultur og at alle andre områder har neglisjerbar verdi
• Vitenskapen alene kan forklare moral og erstatte tradisjonell etikk 

• Eksistensiell scientisme – Oppfatningen at vitenskapen alene kan forklare og erstatte religion. 

• Altomfattende scientisme – Vitenskapen alene kan og vil til sist løse alle, eller nesten alle, våre virkelige problemer.

I følge Stenmark er det forøvrig viktig at vi ikke uten videre setter likhetstegn mellom scientisme og naturalisme/materialisme. Muligens henger det sammen med hans syn på hvilke metoder som kan regnes som naturvitenskapelige (et koherensperspektiv som vi var inne på i forrige bloggpost er åpent for også andre forklaringsformer enn fysiskalske, hvis det er mest koherent). Den eneste varianten han ser er i en grunnleggende konflikt med religion, er eksistensiell scientisme.

Finner så Stenmark mange scientister?

Han oppgir ingen statistikk, men argumenterer for at det er vanskelig ikke å se at biologister som Edward O. Wilson (som argumenterer for at all menneskelig adferd, fra moral og politikk til kunst og religion kan forklares biologisk), Francis Crick, Dawkins og andre viser tydelige forsøk på naturvitenskapelig ekspansjonisme.

I Svar på tiltale trekker jeg selv da også fram Alex Rosenberg (i The Atheist's Guide to Reality: Enjoying Life without Illusions) og argumenterer for at både Sam Harris og Dawkins har klare symptomer når de (og jeg siterer dem en rekke plasser) i så stor grad legger opp til at de eneste gyldige forklaringer er naturlige/naturvitenskapelige.

Vi ser også uttrykk for dette når man gjør spørsmålet om Guds eksistens til et naturvitenskapelig spørsmål, eller hevder som Harris at moral kan og må begrunnes i naturvitenskap.

Og vi ser det hos norske biologer som Terje Bongard og Eivin Røskaft når de hevder i artikkelen Evolusjon, samfunn og kultur i antologien Tanker om samfunn (Universitetsforlaget, 2012) at "Makevalget driver fram all menneskets historie. Tidløse kunstverk og banebrytende oppfinnelser [...] er eksempler".

Det er vanskelig å fri seg fra at det er noe annet enn scientisme hvis noen på ramme alvor mener at oppfinnelser som hjulet, ilden, matematikken, boktrykkerkunsten og dampmaskinen, for ikke å si kunstverk som Den guddommelige komedie, Atenerskolen og Skrik er drevet fram av ... valg av make.

Og så har vi norske skeptikere. Den dagen Svar på tiltale ble lansert (12. november) var jeg involvert i en av disse facebookdebattene om religion og vitenskap og der ble det gitt klare meldinger som at

"Dette kommer jo inn på vitenskaplig skeptisismes grunnlag; at naturalisme er den eneste måten vi har for å vite noe. Å dra inn det overnaturlige er en sann motsetning til dette." 

"Jeg er enig med deg i mye, men det er altså ikke den ting vitenskapen ikke kan si noe om. Men det er MYE den enda ikke har sagt noe om".

"Det er ikke mulig å være gudstroende og skeptiker samtidig. Det er gjensidig utelukkende, på samme måte som en firkantet sirkel."

Det er vel ingen som mener at med Evens noe ladete penn at "samfunnsvitenskap og humanvitenskapene forkastes som overtro", men altså ikke helt uvanlig å hevde at det ikke er "den ting vitenskapen ikke kan si noe om".

Dermed ser jeg altså ingen stor grunn til å "demontere" som en en stråmannen "at «scientistene» forkaster alt annet enn naturvitenskap", og ikke bare fordi scientisme kommer i flere farger. At noen/mange klarer å kombinere en "materialistisk og naturalistisk grunnholdning" "med en fenomenologisk tilnærming til kunsthistorien, eller et strukturfunksjonalistisk syn på samfunnsutvikling" er utvilsomt.

Men det betyr ikke at alle de som kombinerer dette vil avvise at den beste forklaringen egentlig er biologisk (siden all historie om universet og mennesket dypest sett er fysisk/biologisk). Med fare for å innføre en stråmann kan det godt være at en del vil mene at det kun skyldes at vi ikke er kommet så langt (og muligens aldri vil gjøre det) at vi ikke anvender biologiske forklaringer på flere felter.

Selvsagt er scientisme langt fra en flertallsposisjon. Og det er vanskelig å vite hvor mange som faktisk lener seg til den, i hvert fall de mer ekstreme variantene. Men det er nok grunn til å holde fast på at den ikke er helt marginal blant det som på fint kalles nye ateister.

Så får vi håpe noen kan undersøke antallet nærmere med vitenskapelige metoder.