Så ærer vi Hypatia

Det nærmer seg 30 års-minnet for Tramteatrets revyforestilling Det går alltid et korstog 
som de kjørte land og strand rundt med og som i LP-versjonen ble nominert til Spellemannsprisen i 1984.

Siden ikke alle leserne var født den gangen, kan vi sitere fra programheftet:

Dette lokket som forhindrer fornuften å trenge inn er den kirke- og statsautoriserte kjedelige norske fordomsfulle kristendom. Barnetroen, skyldfølelsen, skammen, gravalvoret, korsdyrkelsen, troen på at allting blir sett av Gud og at det virkelige livet ikke er nå. Fornektelsen av den kritiske tenkning, fornektelse av fantasi og spørsmål om fenomenenes årsak. Fortielse og dødsdyrkelse og vedvarende kontroll med at ingen nye tanker får slippe inn. Fornektelsen av livet. Akseptering av dogmene som var med på å gjøre middelalderen mulig.

Det er med andre ord ingen direkte nøytral forestilling. Og heller ikke en direkte nøytral gjeng, men en venstreradikal gruppe fra de politiserte 70-årene. Og som så mange på den tiden, svært aktive, med ti plater på like mange år og "seks helaftens revyer, fire tv-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turneer".

Gruppen ble populær i ungdomsprogrammet Halvsju på NRK-monopolets tid med de mer enn lettere selvironiske TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband. Så sent som 2011 produserte P2 en radiodokumentar som førte til en gjenforeningskonsert på Chateau Neuf.

Den sentrale tekstforfatteren var Terje Nordby som i en årrekke har stått bak Mytekalenderen på P1.

Vi skal si mer om det etterhvert, men først kan vi se på selvforståelsen da de laget Det går alltid et korstog.

Ikke uventet damper den videre på et idealistisk 70-tallsspor. Det handler om oppgjør med tabuer. Det handler om å bringe ting fram i lyset. Det handler om selvstendig tenkning og et åpent sinn. Det handler om ... atskillig studering. Det handler om å bli sjokkert.

Vi i Tramteatret har fundert lenge over å gjøre noe om religion. Da vi kastet oss over arbeidet for fullt for nesten et år siden var det med en glupsk apetitt på å finne ut av de tabubelagte områdene og med et forsøksvis åpent sinn. Etter å ha studert atskillig så inngående vi har hatt forutsetning for og anledning til, har vi nærmest blitt sjokkert. Hvorfor har så mye av kirkens historie blitt fortidd? Hvorfor har man servert evangeliene som objektive øyenvitneskildringer? Hvorfor har "kristen" blitt synonymt med "nestekjærlig" når historien nesten altoverveiende tilsier det omvendte. Hvorfor har vi ikke lært at syndeflodberetningen kommer fra Babylon? Hvorfor har ingen fortalt oss om Hypatia?

Bildet som tegnes er ikke akkurat lyst. Middelalderen var mørk, kristne har i historien omtrent aldri vist nestekjærlighet. Ikke rart den har vært holdt hemmelig for oss.

Jeg tror ikke det er bevisste løgner. De fleste kristne er oppriktige mennesker. Men jeg tror at middelalderen fremdeles eksisterer. På enkelte områder er ikke grundige undersøkelser eller selvstendig tenkning tilrådelig.

Hvor mye selvstendig tenkning var det så Tramteatret bedrev?

Sørgelig lite. De aksepterte hele venstresidens arsenal av antikirkelige dogmer. De falt for omtrent alt som kunne krype og gå av de store mytene om middelalderen. De kristne brant biblioteket i Alexandria, kirken hevdet jorden var flat og forfulgte vitenskapsmenn, Hypatia ble drept fordi hun var kvinne og intellektuell.

Vi siterer fra tekstene som finnes her.

I det store bibliotek i Alexandria
så deilig langt fra pavene i Rom
der arbeidet i firehundreogfemten
en vidkjent og begavet astronom
beundret høyt og elsket for sin skjønnhet
drev hun vitenskapen fremad - smått om senn
som leder av forstandens vei og skole
ble hun hatet av de kørka kristne menn

Det hele ender som det må.

Men kirke var det og i Alexandria
hvor erkebisp Kyrillos hadde makt
Han sendte sine munker ut med ordre
og munkene de siklet av forakt
Så skrapte de alt kjøttet av Hypatia
så brant de restene av hennes kropp
Og ødelagt ble verdensbiblioteket
hver rull, hver læresetning brant de opp

Hvis ikke mytene om Hypatia og andre var blitt fortalt tidligere (hvilket de selvsagt var blitt til det kjedsommelige i politisk debatt, populærvitenskap og TV-serier), ble de det til gangs nå, også i låten om Luther:

Og herren rår over bonden
og fyrsten over sin stat
og heksene blir brent opp
og jorda den er flat

Etter forestillingen på Studentersamfundet i Trondheim 21. april 1983 endte det med en av disse tullete blasfemianklagene, denne gangen fra pinsemenigheten Betel.

Som en av byens brave innbyggere bidro også jeg med følgende låt som leserinnlegg i Adressa: "Å sjekke historiske fakta har nordmenn aldri makta".

Har så Tramteatrets medlemmer sjekket noe i ettertid?

Det er i hvert fall ikke lett å se at noen har gått tilbake på en eneste av brølerne i forestillingen, selv etter 30 år. Tvert i mot har flere av dem gjentatt påstandene ved flere anledninger, inkludert Terje Nordby i Mytekalenderen.

I anledning Katarina av Alexandrias minnedag i forigårs - 25. november - som "skytshelgen for jomfruer, hustruer, vitenskapsmenn, predikanter, frisører og syersker – og for sykehus og bibliotek" avviste Nordby med rette at det er støtte i kildene for så mye av dette hos noen historisk Katarina.

Før så å trekke fram Hypatia - uten å vise til kilder.

Den siste forskeren som arbeidet i biblioteket i Alexandria, var en matematiker, astronom og fysiker som ledet den nyplatonske skolen. Hun het Hypatia og ble født i Alexandria i 370.

 Hva skjedde så, i følge Nordby?

Kyrillos, erkebiskopen av Alexandria, foraktet Hypatia fordi hun var en nær venn av den romerske guvernøren og sto som et symbol på lærdom og vitenskap. Hun utsatte seg for stor personlig fare, men fortsatte å undervise helt til hun i året 415 på vei til arbeidet ble overfalt av en fanatisk menneskemengde som besto av Kyrillos’ sognebarn. De trakk henne ned fra vognen, rev av henne klærne og bevæpnet med skarpe skjell rev de kjøttet av knoklene hennes. Det som var igjen av henne ble brent, verkene utslettet og navnet glemt. Kyrillos ble gjort til helgen.

Slik jeg skriver i kapitlet Så ærer vi Hypatia i Da jorden ble flat (og har tatt opp på Dekodet noen ganger) stemmer det at Hypatia i likhet med flere andre i Aleksandria (inkludert en biskop noen generasjoner senere) ble drept på bestialsk vis.

Men skal vi holde oss til kildene - og noe annet kan og bør vi jo ikke - skjedde det altså ikke fordi hun var noe symbol på lærdom og vitenskap. At Nordby etterhvert kan ha sett at kildene ikke kan brukes til å støtte myten, er muligens grunnen til at han har moderert seg noen smuler på 30 år. 

Det er bortimot umulig å vurdere sannhetsgehalten også i denne fortellingen. Men to ting er sikkert: Hypatia var virkelig nok, og biblioteket brant. Av Sofokles 123 verker som befant seg der inne, er bare sju bevart. Begivenhetene i Alexandria innevarslet en ny epoke, der det ikke var bruk for så mange bøker.

Ja, at Hypatia har levd er det ingen tvil om. Men ellers er grunn til å betvile det Nordby skriver.

Sofokles' verker gikk ikke bort med ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria som heller ikke brant (i hvert fall ikke på Hypatias tid). Dermed var det ingen begivenheter i Aleksandria som innvarslet en ny epoke.

Selv om Nordby kokketerer med at det er "bortimot umulig å vurdere sannhetsgehalten også i denne fortellingen", er han ikke i tvil om konklusjonen.

Begge dagens fortellinger antyder et tidsskifte. Legendenes Katarina og Hypatia hadde det til felles at de var fremtredende intellektuelle, store personligheter og tiltrekkende kvinner. Middelalderen hadde ikke bruk for noen av dem.

Man kan si mye om hva man mente og hadde bruk for i middelalderen. Det er i hvert fall hevet over tvil at troverdigheten i Terje Nordbys fremstilling ikke har bruk for Dhuoda, Hrotsvitha, Trotula, Hildegard av Bingen, Anna Komnena, Herrad of Landsberg, Christine av Pizan og mange andre som f.eks. Elisabeth Aasen skriver om i Det skjønnes hage: middelalderens skrivende kvinner (Pax, 1996).

Det er ikke sikkert at vi ærer Hypatia og andre kvinner før, under og etter middelalderen ved å overse dem eller spre myter.