Høyere plan?

Der kom Hallvard Jørgensen meg i forkjøpet med en anmeldelse av den kontroversielle ateistiske filosofen Nagels nyeste (uten at Hallvard nevner at den må leses i lys av hans tidligere bøker der mye av dette er behandlet grundigere).

Og det handler ikke om de minste spørsmålene:

Hva er det mest reelle i virkeligheten vi lever i? Hvilke prinsipper, så å si, ligger til grunn for det som eksisterer? Hva er virkeligheten, dypest sett? Disse spørsmålene har ikke bare rent intellektuell interesse; de har dyp sammenheng med de store spørsmålene om livssyn, menneskesyn, moral, mening og samfunnsidealer. Sagt med andre ord: I disse problemstillingene står mye på spill, rent eksistensielt. Dette kommer da også for eksempel til uttrykk i den opphetede tonen i debatten rundt kristendom og ”nyateisme,” særlig i USA. Også politikk vil dypest sett påvirkes av hvilken virkelighetsforståelse som ligger i bunn.

Må alt som eksisterer forklares kvantitativt, ut fra materie i bevegelse, eller kan det finnes genuine kvaliteter?

Innenfor akademia er det ikke helt uvanlig å gi følgende svar på hva som er mest virkelig: Verden er dypest sett materie i bevegelse, og det er fysikkens matematiske lover som gir oss den mest grunnleggende forklaring på hvorfor verden er som den er. Alle fenomener vi opplever, kan i prinsippet reduseres til ”nothing but” partikler på det laveste nivå, som så kan forklares ved hjelp av matematiske og kvantitative utregninger. Denne måten å forstå verden på omtales gjerne som ”reduktiv materialisme.” De som står for denne forklaringsmodellen, vil gjerne mene at den kan gi en fullstendig forklaring på vår eksistens, i alle dens fasetter. Alt kan i prinsippet gis en fullstendig forklaring ved å vise materie på det laveste nivå.

Nå kan det tenkes litt ulike modeller, fra at det ikke finnes noe annet enn kvantiteter eller at det ikke finnes noe annet vi kan bruke for å forklare det som foregår i den fysiske verden, via thomistisk teleonomi (at alt i naturen streber mot et mål, som er noe annet enn en hensikt), til intelligent design (at Gud må til for å lage "ikke-reduserbare", komplekse strukturer i naturen) og substansdualisme (altså sjel som noe fundamentalt annet enn legeme)

Selv om man ikke trenger å bli helt kartesisk i hodet av den grunn.

Debatten om hvilken modell som er best egnet til å forklare virkeligheten er ikke akkurat over med denne anmeldelsen. Men for noen kan den kanskje begynne?