Gran og grunnene

Som varslet blir det noen bloggposter av Fri Tankes anmeldelse av Svar på tiltale og jeg starter den mer konkrete gjennomgangen med temaet gudsargumenter.

Som i går tar vi det positive først. Even Gran skriver at

Vi begynner bokomtalen med det positive. Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at «noe» må ha kommet først, dvs. at noe må være evig og uskapt som en første årsak til universet og jordas eksistens. Det må være noe, ett eller annet, som bare er, fra evighet og til evighet.

Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at dette «noe» må være en skapende gud som er hevet over fysikken. Selv om jeg ikke følger ham helt dit, er dette er den beste delen av boka. Jeg slutter meg gjerne til Richard Dawkins’ utsagn om at det er mulig å argumentere seriøst for eksistensen av en slik deistisk gud, altså en evig og uskapt første årsaks-gud som satte det hele i gang og deretter trakk seg unna.

Det blir ikke dårligere av at Even aksepterer argumentet om at "noe" har eksistert fra evighet av.

Utfordringen for oss ikke-troende er at også vi må konkludere med at «noe» har eksistert fra evighet og til evighet. Hva kan dette være? Universet er det ikke. Det startet med et stort smell. Kan det være rommet universet eksisterer i? Kan det være et kvantefelt med kvantefluktuasjoner som førte til at universet oppstod av ingenting, som Stephen Hawking og Laurence Krauss argumenterer for? Hvor kom i så fall dette kvantefeltet fra? Var det bare der? Er det kanskje dette kvantefeltet som har vært der til evig tid og er uskapt? Hvorfor trenger vi egentlig en forklaring på at «noe» finnes i det hele tatt? Er ikke det like naturlig som at noe ikke finnes? Og er det egentlig noe poeng å snakke om «tid» og «evighet» et sted hvor det ikke er noe materie?

Som man ser blir det altså ikke fullt så positivt etter hvert.

Siden de fleste av disse motspørsmålene er besvart over noen sider i boken (som at Hawking og Krauss blander begrepene når de argumenterer som om noe (rom, kvantefluktuasjoner e.a.) er ikke noe, og at det er vanskelig (eller umulig) å forsvare fysisk og filosofisk at noe fysisk kan være fra evighet), fremstår de ikke som de mest opplagte spørsmål som en anmelder kan stille.

Men de bringer oss likevel til et viktig spørsmål:  Hvordan skal en forfatter forholde seg etter å ha presentert argumenter over noen titalls sider når de imøtegås uten argumenter? Hvordan forholde seg når det som kommer ikke så mye er spesifikke motargumenter som altså synsing om konklusjonene?

Skal jeg gjenta argumentene? Skal jeg utdype dem? Skal jeg forenkle? Skal jeg overforenkle? Synse tilbake?

Eller bare sutre som en ekte forfatter siden det ikke ble terningkast 6?

Det siste er nok mest nærliggende siden noen som ikke har lest boken kan komme til å tro at jeg ikke konkluderer ut fra (mange) argumenter, men i stedet  "forutsetter eksistensen av et annet, åndelig, virkelighetsplan, frikoblet fra naturen og de fysiske lovene" (min uthevelse).

Og ikke nok med det, som selgerne sier.

I tillegg legges det inn en gud som har menneskelige trekk som personlighet og bevissthet. Guden har skapt alt og alle, men er selv uskapt. Guden eksisterer fra evighet til evighet på det åndelige virkelighetsnivået, men kan også gripe inn i det fysiske på uforklarlige og paradoksale måter.

Altså ikke bare argumenterer jeg ikke, men rett og slett "legger inn" ting (lesere vil tenke at det er fra løse lufta og/eller kun basert på "menneskelige trekk", altså useriøs antropomorfisme) og det hele ender med en Gud som kan (her er det bare å holde seg fast) opptre på "uforklarlige og paradoksale måter", som om et slikt utsagn er et gyldig motargument mot noe som helst.

Nå kan det jo godt være at boken er såpass omfattende og nok krever mer refleksjon enn mange er vant til når det handler om Guds eksistens, og/eller av andre grunner kan oppfattes som vanskelig å få ta i (mye stoff, mye argumenter, mye uvant, for få argumenter på tre setninger...). Jeg er også åpen for at den kunne være tydeligere eller mer firkantet i formuleringene.

Men når vi snakker om de store spørsmålene, trenger vi å sitte litt stille og puste rolig fremfor å hoppe til konklusjoner og retorikk på linje med den type nye ateister som jeg kritiserer. Av samme grunn er det viktig å vurdere om jeg faktisk forstår hva jeg leser, inkludert referanser og sammenhenger.

Mens jeg ved flere anledninger henviser til en vitenskapsfilosofisk modell knyttet til konsistens, sammenknytning og omfang for å finne de beste forklaringer (som på side 86-87 og 208-10 med referanse til Rescher og Puntels koherensmodell (se også fotnote 190) som altså ikke kun handler om at noe ikke er selvmotsigende) bringer Even til torgs en ikke-faglig og ikke-referert "modell for rasjonell sannhetssøkning" som om jeg ikke en gang har diskutert spørsmålet.

Disse manøvrene bryter med en grunnleggende modell for rasjonell sannhetssøking som går ut på å bygge stein på stein med de beste metodene og evnene vi har, og akseptere at det vi ikke greier å finne ut med disse metodene, ja, det vet vi ikke. Gudshypotesen er teoretisk mulig, men det er det veldig mye annet som er også. Det er en helt grei hypotese, men det er en svært viktig prinsipiell forskjell på å åpne for at det kan være slik (altså være agnostiker) til faktisk å tro at virkeligheten er slik. Da har man sluttet å bygge stein på stein, og plasserer den siste steinen i løse lufta. Man har tatt det som ofte blir kalt «the leap of faith».

Sagt litt spisst synes nok denne "modellen" mindre egnet til å avklare om den ytterste virkelighet er fysisk eller ikke-fysisk, enn til å definere ikke-fysiske forklaringer som "trossprang" (som om andre typer forklaringer ikke på noen måte kan være det).

Igjen uten argumenter, eller å kommentere mine poenger  på bl.a. side 49-50 om hvilke typer forklaringer som får lov til å stille til start eller kan kvalifisere til finaleheatet (er det kun Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring?).

Nå kan jeg selvsagt ha forklart en del av dette dårlig eller alt for kort (det har jeg nok) og det kan være veldige gode motargumenter som jeg ikke er kjent med (de er i så fall ikke levert). Men mitt aldri så lille hjertesukk er altså at en som ikke har lest boken ikke bare vil tro at jeg ikke har behandlet denne type spørsmål, men ikke en gang er klar over at det  kan finnes slike innvendinger.

Litt oppsummert behandler jeg spørsmålet om Guds eksistens på fem måter:

1: Holder innvendingene mot gudsargumenter fra Dawkins/Hitchens/Dennett og andre nyateister?
Nei, de feiler fordi de dels er basert på stråmenn og dels bygger på fundamentale misforståelser av argumentene.

Som jeg trekker fram i boken er det slik at hvis innvendingene mot gudsargumenter feiler, gjelder argumentene fortsatt. Hvis det man lener seg til er Dawkins/Hitchens/Dennett er det altså mest riktig å tenke at Gud eksisterer.

2: Gjør Det ondes problem gjør Guds eksistens logisk selvmotsigende eller grunnleggende usannsynlig? Nei, slik jeg ser dette ut fra rent logiske vurderinger gjør de ikke det (vi kommer tilbake til dette i en senere bloggpost).

3: Holder Dawkins egne argumenter mot Guds eksistens? Nei, ikke i det hele tatt.

4: Peker (konvergerer) gudsargumenter i retning av en teistisk Gud? Ja,  etter mitt skjønn gjør de klart det.

5: Er Gud den mest koherente forklaringen av tilværelsen? Ja, etter mitt skjønn, ellers havner man i en for splittet virkelighet.

Så er det selvsagt uenighet om hvor langt jeg kommer på hvert av punktene i Svar på tiltale. Siste ord er (som det også sies i boken) selvsagt ikke sagt - som ofte er tilfellet på felter som ikke handler om matematiske bevis eller empiriske demonstrasjoner.

Men det hadde nok likevel vært greit om jeg slapp noe bedre til med mine første ord.