Verdier og vitenskap

Etter Lynn McTaggarts Den usynlige veven som vi anmeldte for en uke siden, er Markus Lindholms Naturens kulturhistorie en befrielse.

Mens førstnevnte er skrevet av en altier uten spesiell fagbakgrunn har Lindholm doktorgrad i biologi. Saken blir ikke dårligere av hans engasjement når han formidler at livet også handler om kultur, om læring og fortolkning.

Lindholms anliggende er å vise at ikke alt er genstyrt automatikk, men at mye handler om læring og utvikling i samspill mellom individer og miljø.

Med denne boken ønsker han å legge bak seg den gamle diskusjonen om Gud eller Darwin. For evolusjon betyr at verden

er ikke et endelig sted med endelige sannheter, men et sted som blir større og større, og der horisontene flytter seg bakover, i tråd med egen forståelse.  

Han understreker at evolusjon umuliggjør «monolittiske oppfatninger og forklaringer». Dette inkluderer også alle påstander av betydning for menneskesynet som at vi skal være styrt av våre gener. I stedet er bokens tese at vi samvirker med evolusjonen.Vi kan ta del i vår egen utvikling ved våre fortolkningsmåter og avveininger.

Lindholm distanserer seg fra en deterministisk og antihumanistisk oppfatning av evolusjon, noe «som fortsatt lever sitt selsomme liv, både innenfor og utenfor fagmiljøene».

Han etterlater ingen tvil om hvor sterkt han avviser den type tolkninger han mener å finne allerede hos Darwin av evolusjon som støtte til «den sterkestes rett», klasseskiller, krig og rasehygiene selv om andre tok dette svært mye lenger og Darwin var motstander av slaveriet. Det overrasker nok dermed at en biolog i blant leser Darwin som en viss mann leser Bibelen.

Noen vil nok også la seg overraske av en biolog som tar avstand fra Richard Dawkins’ fremstilling av oss som  effekter av våre gener og likevel i motsetning til annet i naturen i stand til å gjøre opprør mot dem. At mennesket er et unntak redder kanskje humanismen, men Lindholm ser det som et underlig biologisk synspunkt å gjøre oss til en «særskilt adel» blant alle arter.

Likevel mener han altså at vi ikke er offer for vilkårlige krefter. «En slik determinisme fremstår imidlertid bare som troverdig i et univers der man kan se bort fra subjektene som aktører».

Så er selvsagt spørsmålet hvilket univers man ikke kan se bort fra dette, hvis alt følger ufravikelige naturprosesser.

En av Lindholms styrker er hans iver, selv om den noen ganger også blir en svakhet. Han ønsker så sterkt å styre unna deterministiske grøfter at han står i fare for å gå i andre. Når han snakker om at noe nytt først kan få genetisk fotfeste og økt tilpasningsevne når det finnes en «latent forventning» hos arter og individer, står han i fare for å personifisere naturen ved å tillegge biologien subjektive behov. Man aner Lindholms bakgrunn som steinerskolelærer når han synes å se en slags bevissthet eller åndelighet i naturen.

I hvert fall er det vanskelig å se hvilke andre tradisjoner han knytter seg opp mot hvis han ikke lener seg mot en klassisk aristotelisk naturforståelse med iboende målstyring (teleonomi, som altså ikke betyr at alt har et formål eller en hensikt).

Det handler nok også om noen snev av tro og håp når Lindholm hevder at evolusjon er ”den naturvitenskapelige begrunnelsen for toleranse”. At evolusjonen ikke er ferdig, formaner oss til moderasjon og «utfordrer alle statisk-totale forklaringer om hvordan verden henger sammen – både de te-istiske og de a-teistiske.»

Siden vi alle ser nye ting som «holder på å bli til» og dermed har noe å lære bort, er evolusjon «garantisten for fortsatt humanisme».

Men at vi er underveis biologisk er ikke et argument for at vi bør være underveis kulturelt. Veien fra er til bør kan ikke bygges av gode forsetter.

Og uten en slik vei kan ikke evolusjon garantere verdier, enten man tenker dem som han tolker Darwin eller jeg Lindholm. Selv om han konkluderer høystemt med humane verdier mange vil være enige om.

Men de følger ikke av vitenskapelige funn.

Skal vi lete etter verdier, må vi nok fortsatt gå andre steder enn til vitenskapen.