Europas mørke i Dag og tid

Det mangler sjelden gode intensjoner i offentlig debatt, enten den handler om Munch eller musikk, fotball eller det flerkulturelle samfunn.

I hvertfall forsøker alle sider å vise at det er dette de styres av. Og dess verre deres standpunkter høres ut, dess mer må de forsvare seg med at de vil oss vel. I motsetning til dem på den andre siden.

Hvis det er noe som kjennetegner ekstremister er det deres ekstreme velmenthet.

En av dem som har jobbet mest med ekstremisme er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år engasjert seg mot ulike former for både på høyre- og venstresiden, samt religiøs (og kvasireligiøs) ekstremisme sammen med bl.a. Øystein Sørensen.
(Les videre her)

Ikke minst er det flott at noen viser vilje til å peke på totalitære fristelser også i ateistiske og sekulært orienterte bevegelser, slik Hagtvet også har gitt uttrykk for i Humanist.

Drivet etter å bekjempe onde krefter som står i mot Den historiske utvikling og Den gode og rene lære forsvinner ikke om idealet er naturvitenskap eller naturalisme, naturvern eller det klasseløse samfunn.

Samtidig kan også Hagtvet trå galt i iveren.

Ett eksempel er denne ukas Dag og tid når han skal snakke om islamofobenes syn på det egentlige Europa. Han mener å ha observert en tendens til å fremstille Europa som ren og rank og ikke minst som kristen.

Sentralt i verdsbiletet til islamofobane er at muslimane er inntrengjarar som vil skitna til den europeiske kulturarven. Men kor «reint» har Europa eigenleg vore?

Hagtvet nevner da også navn på noen som avgjort står for noe som minner om dette.

Myten om Europa som berre ein kristen verdsdel har spreidd seg vidt: ikkje berre til Anders Behring Breivik og andre høgreekstreme, men langt inn i dei konservative partia i Europa, og har gjeve opphav til ein heil Eurabia­litteratur. Mykje av den kjem frå amerikanarar som oppfattar USA som eit bolverk mot islamiseringa, frå Bruce Bawer til Bat Ye'or.

Så kan man sikkert diskutere om det disse snakker om er deres syn på Europa "på dets beste" og altså ikke er fordi de mangler all kunnskap om geografiske forhold eller historiske hendelser som har gjort at man i deler av Europa i til dels lang perioder har hatt muslimske innbyggere og nasjoner.

Om noen land eller byer i det vi på geografikartet kaller Europa har vært muslimske er ikke det samme som at alle vil tenke at det gjelder hva vi kaller for Europa i kulturell forstand.
Siden betydningen av "Europa" i noen grad handler om definisjoner og briller, risikerer Hagtvet å score så billige poenger at han stiller seg lagelig til for hogg.

Det er ikke sikkert alle målene han scorer er i motstanderens nett.

Viktigere enn det er at Hagtvet nærmer seg om motsatt grøftnår han skal vise at dette sort-hvitt-bildet av Europa. For det han gjør er ikke å tegne et mer nyansert bilde med farger og gråtoner.

I stedet for å gå vekk fra sort-hvitt-tegninger, bytter han om på hva som er sort og hvitt.

Påstandar om at muslimar (og for den del jødar) er framande i Europa, skal implisera at dei ikkje har nokon plass i verdsdelen. Men muslimar og jødar har hatt ei nærvære i Europa i tusen år. Godt kjent er at muslimar styrde i Spania og Portugal frå 711 til 1492 og heldt oppe ein uvanleg rik sivilisasjon på høgt kunstnarleg nivå. Ei rad framifrå islamske intellektuelle levde i det islamske Spania, og Aristoteles vart formidla til eit mørkt Europa via desse tenkjarane.

Skal man i møtegå noen som måtte mene at Europa var en kulturelt fyrtårn i hele middelalderen (selv om jeg har til gode å møte eller en gang høre om noen slik), synes det altså som om det ikke holder å si at Europa ikke hele veien var like lyst eller på noen områder mørkere enn på andre andre.

Nei, linjene er klare, Europa var mørkt. Uten forbehold eller fotnoter.

Ja, det var til dels svært store forskjeller mellom den vestkristne- og muslimske verden mellom 700- og 1100-tallet. Men at det ikke var på langt nær like mye lys i Europa, er noe annet enn at Europa lå helt i mørke.

Det er forskjell på å si at en bil kjører uten lys og at den ikke har halogenlamper.

Ingen som leser Dag og tid vil dermed ane at det var en karolinsk renessanse fra slutten av 700-tallet eller en ottonsk nesten to hundre år senere. Eller at det foregikk astronomiske observasjoner, kalenderberegninger og ulike typer kunnskapssprending gjennom klostre og katedralskoler på en famlende vei mot universitetene på 1100-tallet.

I mørket vil man heller ikke få øye på Isidor, Bede,  Boethius, Alcuin, Johannes Scotus, Theodulphus, Irnerius, Anselm, Gerbert eller noen andre relativt lysende lærde før den tredje renessansen. Der man altså fikk hentet inn til det kristne Europa langt mer av antikkens naturfilosofi og viderutviklingen av den i muslimske områder 

For av en eller annen grunn hadde man en større og mer varig åpenhet, interesse og jordsmonn for naturfilosofi og lærdom med den stadig sterkere økonomien i Europa fra 1000-tallet, enn i muslimske land.

Nå kan vi si mye om det (som her), men det er mer interessant eller i det minste langt mer uventet at Hagtvet løfter fram islamske invasjoner som et forbilde. Altså igjen med motsatt fortegn av hva høyreekstreme gjør for å vise hva som er Islams Egentlige Vesen (TM).

I stedet for å lære at Europa ikke har vært bare kristent, vil noen tolke Hagtvet til at vi må passe oss for islam.

Den greske byen Tessaloníki var muslimsk frå 1430 til 1912 (den tyrkiske landsfaderen Kemal Atatürk var fødd der). I 1900 var Tessaloníki samansett av 40 prosent jødar og 35 prosent muslimar. Adolf Eichmann sytte for at det jødiske innslaget i byen vart nesten totalt utrydda. Då hadde muslimar og jødar i mange hundreår praktisert toleranse og levd i fred.

Ja, på samme måte som ottomanerne erobret Konstantinopel og Aten og en rekke andre byer i det som vi i dag regner som Europa. Og satte inn et regime som på papiret var tolerant (og i perioder mer enn i Europa forøvrig), men som i praksis ikke manglet forskjeller i økonomiske privilegier (som hvem som betalte skatt) eller rimelig systematiske ydmykheter (som når skatten skulle betales).

For ikke å si kidnapping av kristne barn til janitsjarene.

Noe som høyreekstreme sjelden unnlater å nevne, og ikke alltid i så diskret font at det gjør noe.

Sagt på en annen måte er ikke faren at Breivik eller Fjordman eller resten av feltet overser den muslimske tilstedeværelsen på Balkan. Tvert i mot er år som 1683 og nettsteder som Gates of Vienna faner og oppsamlingssteder for islamhatere.

Det er ikke gitt at det å peke på muslimsk tilstedeværelse i Europa i gamle dager vil være en nyhet for høyreekstreme, blidgjøre dem eller dempe deres mytologisering av historien.

Om de ikke begynner å se mørkere på Europas historie, kan det være at de begynner å se mer rødt.