Boken ble ellers dengang berørt her.
New Age-predikant med thrillerklone
Dan Brown følger sin vante bestselgerformel i en til tider uimotståelig thriller. Det tapte symbol er lenge en ønskereprise av Da Vinci-koden, men ender i sirup. Selv fans kan kjede seg når boken avsluttes med en 40 siders New Age-preken.
Imens har vi vært gjennom den sedvanlig sprinten mellom symboler og severdigheter, mellom gåter og gærninger. Professor Robert Langdon og hans kvinnelige følge kastes mellom cliffhangerne av myndighetene og en skakkjørt skurk, sistnevnte med det mindre hyggelige navnet Mal’akh.
Professoren er invitert til Washington for å holde et foredrag i Capitol, men et grotesk anrettet symbol endrer agendaen. For å redde sin gamle mentor Peter Solomon, må Langdon igjen bryte en rekke koder i en labyrint av mystikk og ritualer.
Betegnende nok er siste kapittel også det lengste.
Hva har så verdens mest leste forfatter på hjertet. Og hvorfor fenger det?
Svaret ligger ikke i det litterære. Personskildringer og språk kaller mer på smilet enn nobelpris. Handlingen er stort sett mer spennende enn logisk.
Når dette likevel fenger, er nok omtale mye av forklaringen.
Brown slipper til i alle media, han dominerer bokhandler og busser. Hans lettfattelige gåter får leserne til å føle seg lærde. Samtidig skaper han en kosmisk godfølelse som gir håp og mersmak.
Og det handler om mer enn å løse mysterier. Målet er å bli kjent med Mysteriet. Vi møter en stadig tydeligere samling prekener der actionscenene fremstår nærmest som appetittvekkere før talen og vitnesbyrdene.
Kirken har lenge vært presset av romantikk og rasjonalisme. Vi har i liten grad forstått lengselen etter på den ene siden en fortryllet verden, og på den andre en fornuftsbasert. Brown har her utviklet en sjelden teft for dette. Et viktig grep er at hovedpersonen er skeptiker og levende fasit. Forkynnelsen svekkes ikke når Langdon må bøye seg for overveldende fakta og ubestridelige mønstre.
Tenkere og kunst med utstrakt bruk av metaforer og symboler er et skattkammer for alle som vil se mystikk ved høylys dag. Effekten øker når alle som kan knyttes til noe ”mystisk”, bukkes inn som vitner for akkurat den mystikken som Brown foretrekker.
Dermed legges opp til at genier som Newton og Leibniz støtter at vi alle er guder, og at vitenskapen og mystikken har samme mål. Antagelig vet ikke Brown at Leibniz leverte tungtveiende argumenter for en teistisk Gud. Eller at den gode teist Newton regnet på Bibelens profetier og når jødene skulle komme tilbake til det Lovede land. Panteismen stod dem kort sagt fjernt.
Mens Brown i sine to seneste bøker hadde søkelyset på Den katolske kirken, rettes det denne gangen mot frimurerne. Han skal ha ros for ikke å henge seg på de friskeste konspirasjonsteoriene og esoteriske knytningene mellom Washington, pentagrammer og pyramider, med dollarseddelen som kart.
Når Brown til og med beskriver denne type teorier som galskap, fungerer det som en avledningsmanøver for å gjøre hans egne koblinger mer troverdig. I perioder opptrer han til og med som apologet for frimurerne. Han etterlater liten tvil om at han foretrekker deres ”tradisjon for toleranse og et åpent sinn” i en tid der ”ulike kulturer dreper hverandre fordi de ikke blir enige om hvilken gudsdefinisjon som er best” (side 31).
Denne type overforenklede fremstillinger, koblet med misvisende fakta, er såpass gjennomgående at Brown ikke kan ha lært noe av kritikken mot Da Vinci-koden. Antagelig mest fordi han ikke vil. Noe som antydes når synes å levere skjulte tilsvar i replikker som at ”jeg har ingen interesse av noe så useriøst som Den hellige gral eller menneskets patetiske debatt om hvem sin versjon av historien som er korrekt.” (side 38).
Samtidig som hele opplegget nettopp er å avsløre de riktige sammenhengene i historien og hva trosforestillinger egentlig handler om.
Som så mange med tilbøyeligheter til New Age, gjelder det å få vitenskapen på sin side. Vi får dermed vite at den yngre søsteren til Peter Solomon har utviklet noe som kalles ”Noetisk vitenskap”, og forsker på hvordan tanken kan påvirke materien.
Dette knyttes så til den ”urgamle kunnskapen” som vi finner i verdens mystiske tradisjoner der mennesket styrer materien. Mystiske forestillinger handler egentlig om moderne fysikk. Dermed ender det med at praktisk og teoretisk vitenskap, med ganske så presise formler og prinsipper, blir tatt til inntekt for mangetydige begreper og til dels tåkete tanker som at det er vår bevissthet som skaper virkeligheten. Som alltid er det godt å bruke vitenskapens prestisje i en vekkelsestale.
Brown sparer i det hele tatt ikke på kjepphestene. Han bruker alternativbevegelsens ordspill som at frelse – atonement – egentlig er forening med universet – at-one-ment. Det er ikke så nøye at ordet opprinnelig handler om vårt forhold til en personlig Gud. For alt er jo egentlig ett, en panteistisk ”mental energi” som Brown omtaler i svært så upersonlige vendinger.
For å lykkes må Brown karikere. Han nøler ikke med å spre myter og fordommer om kirken, eller å ta bibelvers ut av sammenhengen. Og mens han i tidligere bøker ikke utviste spesiell måtehold i historiske bommerter, var det én feil han pussig nok holdt seg unna. Det er dermed først i Det tapte symbol at Brown kan røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "selv de klareste hoder så for seg at jorda var flat”.
Han ikke bare nevner det én gang, sånn i forbifarten. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar minst tre ganger. Han kobler dermed de som er i mot hans åndelige vyer med de som mente at jorda var flat. Han styrker dermed ikke bare sin egen sak, han befester denne myten om middelalderen i generasjoner fremover.
Det er kort sagt ikke vanskelig for leserne å velge side. Mot den bakstreverske og blinde kirken løfter Brown fram sine opplyste idealer. Og hevder at det er akkurat dette som Bibelen egentlig forteller oss, når vi leser mellom linjene og under overflaten. Mens det ikke synes å slå ham i hvor stor grad hans åndelige helter er bærere av antivitenskapelige og verdensfornektende tradisjoner - for de få utvalgte i en religiøs elite.
Det er ikke enkelt å se hvordan demokrati, menneskerettigheter eller naturvitenskap – for ikke å si den amerikanske grunnloven - skulle ha sprunget ut av en gnostisk livsoppfatning.
Som thrillerforfatter er Dan Brown spennende nok, særlig om man ikke tar det så nøye med logikk, fakta og personskildringer. Som forkynner blir han heller kjedelig. Likevel har ingen en større menighet.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar