Ingen politisk Gud

Andreas Skartveit hevder i Aftenposten i går at man ikke kan diskutere med Gud, men jeg håper ikke det betyr at vi ikke kan diskutere med Andreas Skartveit.

Noe som det er grunn til, når man leser hans utlegninger om Gud i politikken.

Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten.

Nå er det vanskelig å vite hva som egentlig er Skartveits poeng. Han forholder seg ikke til kjente statsvitenskapelige, sosiologiske eller historikerers modeller for utviklingen av mentalitet og styresett i Europa.

Han trekker ikke inn Charles Taylor eller Jürgen Habermas, eller forskere på middelalder, renessanse, reformasjon eller motreformasjon, Cavanaugh eller noen andre.

I stedet for å se på greske eller romerske modeller, germanske eller anglosaksiske, kamp om ressurser og kolonier, Magna Charta eller forhandlinger på kirkemøter, utviklingen av laug og juryvesen, disputter og Quodlibeta, spenninger mellom stat og kirke gjennom middelalderen eller retorikk knyttet til nasjonstatenes fremvekst, blir alt sett i lys av at man trodde på Gud.

Alt handler om gudstro og all gudstro handler om det samme.

Uten at Skartveit en gang diskuterer i hvilken grad noe faktisk handlet om Gud, eller om tenkningen om Gud eller om gudstro kunne virke forsonende eller samlende i perioder.

Nei, bruker man bokstavkombinasjonen gud, er det selvsagt det samme man tenker på, og det noe enøyd og hatefullt og diktatorisk, selv om man altså kan tenkes å tenke på helt annet.

Men at argumentene er mangelfulle, trenger ikke å gjøre alle konklusjoner feil.

Religion og politikk må skiljast. Meiner vi, som veit kva vi snakkar om.

Men denne europeiske kunnskapen er svært ny. I nesten heile vår historie har religion og politikk vore blanda, Gud og Kongen har styrt i lag så langt vi kjenner historia.

Den første jødiske kongen, Saul, var utpeika av Gud. I Romarriket var keisardyrkinga statsreligion. Det var kongane som kristna Noreg og kasta ut dei gamle gudane. Og det var kongane som gjennomførte reformasjonen i Skandinavia, med makt.

At dette har mindre med Gud å gjøre enn politiske behov for å finne faner og fundamenter å samles om og på, nevnes ikke. På samme måte som det ikke skilles mellom guder og Gud, eller mellom keiser og gallileer.

For spørsmålet er ikke om Gud er i politikken, men om politikken har Gud som gissel. Dermed er det godt at  Skvarteit selv vedgår at "makta brukte dei middel som måtte til."

Uten at han ser hvordan religion og gudstro nettopp kan bidra og har bidratt til å skape motvekt til  totalitære stater, som med toregimentslæren og vektleggingen av sfærer som så langt mulig bør være utenfor statens styring.

Dessverre forspilte vi lenge muligheten i Norge. I stedet for en rimelig konksekvent og bærekraftig toregimentslære der det religiøse regiment fikk leve noenlunde fritt for det verdslige, forlovet staten seg med kirken.

Staten gjorde seg til eitt med kyrkja, skriv kyrkjehistorikaren Andreas Brandrud. Å vedkjenne seg til statens religion, var borgarplikt. Avvik frå dette var eit borgarleg brotsverk.

«Denne tankegang behersker den dansk-norske lovgiving ned til vort aarhundrede. Den … har gjort disse land til rene mønstre paa statskirkelig intoleranse.» seier Andreas Brandrud i 1897.

Nå var det ikke akkurat Gud som forordnet det norske styresettet. "Eneveldet af Guds naade" var konstruert etter kongers nåde. I stedet for at Gud kunne dømme kongen, siden de to ikke hadde helt samme rang, kunne kongen bruke Gud til å dømme folket.

Likevel er dette på helt fundamentale områder annerledes enn østlige despotier. Det kan diskuteres i hvilken grad vi legger det samme i Gud som i Allah, men det kan ikke diskuteres om vi legger det samme i forståelsen av regimenter, institusjonelle rettigheter, autonome sfærer, menneskets frie vilje og moralske ansvar.

Uten at vi dermed er helt enige om alt dette i vesten.

Selv om vi i vesten så det opportunt å koble konge og kirke, bygde det ikke på fjellgrunn. Hele veien lå det miner og minner om den kristne tanken om nestekjærlighet, menneskeverd og å gi keiseren hva keiserens var og Gud hva Guds var. Selv om mange ledende skikkelser i embetsverket, inkludert Den norske kirke ikke så dette, manglet det ikke kristne dissentere som sa fra eller brede tradisjoner for å ta arbeidere og fattiges side, også i kirkelige sammenhenger.

Men for Skartveit handler gudstro om det totalitære, om ensretting og fanatisme. Demokrati er det stikk motsatt av hva guder driver med.

Gudar fører ikkje diskusjonar

Gudar er autoritære. Gudar veit. Dei fører ikkje diskusjonar med kven som helst om kva som helst. I alle fall gjeld det gudane i dei to openberringsreligionane vi kjenner best, den kristne Jahve og den muslimske Allah.

Det første Jahve gjorde i møtet med Moses på Sinai, var å avskaffe religionsfridommen. Andre gudar ville han ikkje vite av. Så avskaffa han ytringsfridommen. Utidig tale om seg sjølv ville han ikkje høyre på.

Den guden Moses møtte på Sinai var ingen moderne demokrat.

Nei, og det var kanskje ikke så lett å ha demokrati som ideal i en liten nasjon omringet av stormakter uten synderlig interesse for menneskerettigheter eller nasjonsgrenser. Likevel mangler det ikke opposisjonsstemmer i Det gamle testamentet, ikke minst ved profeter som refset konger og mektige som tok seg til rette på fattiges bekostning.

Selv om Gud ikke er demokrat kan det være tendenser til forskjell om det Gud setter som det største bud er nestekjærlighet eller blodhevn. 

Det gamle testamentet kan på mange måter leses som småfolks oppgjør mot storfolk, fra Moses mot farao til profeter mot konger.

Og då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. Demokratiet er ei statsform der løysingane blir til på vegen gjennom politisk strid, forhandlingar og kompromiss. Demokrati er å leite. Gudar har svara og forhandlar ikkje.

Uten at Skartveit nevner at Det nye testamentet og andre kristne grunnskrifter ikke har så mange svar at det gjør noe, når det gjelder politiske løsninger. Noe som bidro sterkt til nettopp behovet for - og forståelsen av - politisk strid, forhandlingar og kompromiss, gjennom hele Europas historie.

Med noen få unntak. Som tilfeldigvis er blant dem Skartveit nevner

Gudestyre/prestestyre og demokrati går ikkje saman. Ikkje i Calvins Geneve, i Savonarolas Firenze, i Khomeinis Iran og kanskje heller ikkje i Brorskapets Egypt

Det er vanskelig å finne noe mindre typisk for Europa enn Calvins Geneve og Savonarolas Firenze.  Det måtte i såfall være anabaptistenes terrorregime i Münster et par år på 1500-tallet. Eller en rekke totalitære makter på 1900-tallet som ikke direkte henviste til Bibelen.

Likevel er det altså kjetterprosessene som Skartveit ser som den sentrale  konsekvens av gudstro. Han gjør dette uten å vise til forskning eller hvordan historikere har oppfattet kjetterbevegelser som nettopp også poltisk eller regional opposisjon. Eller å nevne at det har vært svært forskjellig hvordan slik opposisjon har blitt møtt, med de verste utslagene dels på 1200-tallet og dels med reformasjonen på 1500-tallet.

Og der det ikke er enkelt å se hva som utløste hva på den tiden og hvor mye som egentlig handler om gudstro eller om nasjonalisme, erobringslyst eller alminnelig maktmisbruk, pestbølger, syndebukker, moralpanikker eller andre forhold som historikere kan peke på. 

Heldigvis har Skartveit forstått mer enn han later som.

Menneskerettane er vår tids nye religion. Individet er i sentrum.

Framståande kristne filosofar har vore sentrale i den prosessen som har ført oss hit. Martin Luther let mennesket møte Gud ansikt til ansikt, på tomannshand, som eit myndig individ, framfor å ha kyrkja og paven som mellommenn. René Decartes tok tvilen inn i varmen. Tvilen var ein frekk og farleg fyr, og han viste seg snart i stand til å undergrave store byggverk. Han utfordra trua. Og Immanuel Kant, ved si erkjenningslære, slo fast at vi er Guds medskaparar til den verda vi, kvar og ein, lever i. Vårt eige sanseapparat og våre tankar formar verda vår ut av det som finst rundt oss.

Luther, Descartes, Kant og mange andre gjorde oss viktigare enn før.

Dermed er det ikke gitt at det som hjelper i dagens Midtøsten er at man slutter å tro på Gud og ikke bare fordi det ikke er det mest realistiske scenariet.

Så er spørsmålet om det finnes eller kan skapes tilsvarende ressurser innen islam som i en kristen orientert kultur der middelalderens tenkning og institusjonelle utvikling kan ha vært en nødvendig faktor på veien mot opplysningstiden og våre dagers menneskerettigheter.

Selv om man avgjort ikke bør tro på julenissen.