De trodde de så Jesus i dypet av brønnen, men pussig nok var det deres eget speilbilde.Dermed var Schweitzer skeptisk til at det var mulig å finne en historisk Jesus. Kildene viste at en virkelig Jesus hadde eksistert, men i følge Schweitzer måtte det være en endetidsprofet som ikke lignet liberale og velmenende forskere på 1800-tallet.
Selv om det på den andre siden kanskje ikke var det mest troverdige kriterium å finne den Jesus som lignet minst på Schweitzer.
Boken betegnet den pessimistiske slutten på det som ofte kalles for den første jakt etter den historiske Jesus. Det skulle ta over en generasjon før neste jakt startet for alvor og vi er vel nå i gang med minst den tredje jakten, litt avhengig av hvordan man teller.
At det er blitt såpass mange jakter skyldes imidlertid ikke at forskere flest er svært uenige, og er i ferd med å gi opp fullstendig. I stedet er grunnen at vi har fått stadig mer data.Takket være tekster som Dødehavsrullene, har vi langt mer solid grunnlag for å forstå og forske på den historiske Jesus enn for hundre år siden, slik bl.a. John P. Meier og enda mer N.T. Wright har argumentert godt for i bokserien som starter her.
(Oppdatering 24.07.: Dette ble noe kort, litt mer utdypning i kommentarfeltet)
Hvilket ikke forhindrer at det stadig kommer ... andre typer bøker.
Salon kan dermed fortelle om det nyeste forsøket på å finne en historisk Jesus, og starter som forskerne på 1800-tallet med å avvise Det nye testamentet i et oppslag fra et par dager siden.
Very little is known about the historical Jesus, as opposed to the Jesus of myth who appears in the New Testament. He is mentioned by the 1st-century historian Flavius Josephus in reference to his brother, James, who led Jesus' followers after his death. Two second-century Roman historians, Tacitus and Pliny, also refer to Jesus' arrest and execution in discussing the movement he founded. Other than that, we have to rely on biblical writings, particularly the gospels, the earliest of which (Mark) was written down almost 40 years after Jesus' death."Så hvem ringer vi da?
The latest to try is Reza Aslan, a professor of creative writing with a background in religious studies, which seems like just about the right configuration of skillsHans løsning er likevel mer interessant enn mange andre kreative på feltet.
The picture he uncovers is very different from the now-common view of an unworldly pacifist preaching a creed of universal love and forgiveness. Instead, Aslan's Jesus is a provincial peasant turned roving preacher and insurrectionist, a revolutionary Jewish nationalist calling for the expulsion of Roman occupiers and the overthrow of a wealthy and corrupt Jewish priestly caste. Furthermore, once this overthrow was achieved, Jesus probably expected to become king.Hvilke vanlige som for tiden forkynner denne ikke-verdslige pasifisten er noe uklart for meg, men har Aslan sagt noe, er det bare å bøye seg.
For det handler selvsagt ikke om at mannen er muslim.
Although Aslan never explicitly states as much, the parallels to today - to certain deeply religious and nationalist Muslims who zealously strive to cast out foreign occupiers and corrupt clerics - are hard to ignore, especially when Aslan describes Sicarii shouting, "No lord but God!".Noe som gjør at hans bilde kanskje ikke helt apellellerer til liberale og velmenende lesere.
Perhaps "Zealot" is partly intended to make today's zealots seem less alien and scary, or perhaps it's meant to suggest that all religions go through a process of maturation that simply takes time. If so, I'm not sure it works. The historical Jesus' call for justice is stirring, but the xenophobic and theocratic society he allegedly advocated is not - in fact, it sounds a lot like what the worst of (so-called) Christians seek today. I may not be a Christian myself, but even I can see that Jesus the Christ stands for something better than that.Noe som ikke akkurat er på kollisjonskurs med dagens Jesus-forskere.
6 kommentarer :
Hvilke vanlige som for tiden forkynner denne ikke-verdslige pasifisten er noe uklart for meg
Alties...
Jeg stusset litt på dette, Bjørn Are:
At det er blitt såpass mange jakter skyldes imidlertid ikke at forskere flest er svært uenige, og er i ferd med å gi opp fullstendig. I stedet er grunnen at vi har fått stadig mer data.
Jeg finner to mer eller mindre problematiske påstander her.
Den minst problematiske er at forskere flest er uenige. Men det er likevel feil å se etter noen form for konsensus. Av det jeg har lest på feltet er det mange som er grunnleggende sett enige i mye, men når det kommer til den historiske Jesus, spriker bildet ofte. Problemet er rett og slett at datamaterialet er så omfattende (ikke for lite, som enkelte hevder) at abduksjonene kan gå i alle retninger. Kort sagt er det uhyre komplisert å vurdere hypotesene for koherens, simpelhet osv. Er man pessimist, sier man det er umulig - som også en del forskere faktisk gjør. Har selv hatt samtaler med MF-professorer som er noe skeptiske til prosjektet. I slike tilfeller er det selvsagt ikke snakk om at man banekter en historisk Jesus, eller at han gjorde og sa en hel del bemerkelsesverdige ting, men at det er svært vanskelig å komme frem til at det var akkurat slik eller sånn. Det er derfor det er lettere å skrive en phd i narrativ analyse eller om et konsept i Johannes-evangeliet, enn om den historiske Jesus.
Den mer problematiske påstanden er at grunnen til at forskere har endret mening er fordi vi har fått inn mer data. Ta første dødehavsrullene. De gir som du vet oss ingen direkte data om Jesu liv - men dog en hel del om forståelsen av samtiden. Selvsagt har det påvirket Jesus-forskningen, men det ville være en overdrivelse å si at det er økt datamateriale som har drevet frem/endret Jesusforskningen.
Det betyr selvsagt ikke at forskningen i en viss forstand har gått fremover. Men det har mer å gjøre med at man over tid har arbeidet og fått enda mer kunnskap om datamaterialet vi faktisk har. En svært viktig faktor mener jeg er endring i hermeneutikk, metode, teologi og filosofi. De fleste introduksjonen til jesusforskningen kommer ikke unna gjengi forskningen som en historie om metode, like mye som en historie om Jesusbilder.
Eksempelvis Strauss som etablerte mytebegrepet for å forklare tekstene (i motsetning til rasjonalistene som ville forklare alle Jesu mirakler som faktiske hendelser, men av naturlige årsaker) Eller se på den metodiske pessimismen i Bultmanns fokus på kerygmaet og formkritikkens bruk av tekstene til å finne ut om den tidlig kristne kirke - ikke om Jesus. Eller se på den tredje søken, hvor fokus på Jesu jødiske situering ble mye viktigere, noe som slett ikke var tilfeldig at skjedde etter 2. verdenskrig. Den tredje søken medførte også nye kriterier i forsknigen, i tillegg eller i stedet for gamle kriterier som flere bevitnelser og diskontinuitet. Nyere Jesusforskningn bruker mer arkeologi enn før, noe som kan tale for påstanden om at vi har fått inn mer data. Det er i en viss forstand sant, men det handler også like mye om en metodisk avgjørelse om å utnytte materialet som tilgjengeligheten til det.
Et illustrerende eksempel på både grunnleggende uenighet mellom anerkjente forskere og metodisk forskjell er Wright og Crossan. Crossan holder datering sentralt i sin metode. Han daterer Tomas-evangeliet svært tidlig og tolker andre tekster i lys av det premisset. Wright på sin side er kjent for å forsøke å inkludere mest mulig å av materiale, og finne den hypotesen som forklarer mest mulig av materiale i tillegg til å være mest koherent og enkel. Det er dermed ikke tilfeldig at de to Jesusene som trer fram hos henholdvsis Crossan og Wright er grunnleggende forskjellige.
Det betyr selvsagt ikke at myterne blir noe som helst mer respektable, eller at Reza Aslan vet hva han snakker om.
Karsten:
Ah, såpass vanlige vanlige.
Ragnar:
Skjønner at du stusser, siden dette var alt for kort og firkantet fra meg.
Dermed litt mindre kort og noen smultringsmuler rundere:
Ja, forskere er uenige, tildels ganske så uenige. Men etter å ha fornyet bekjentskapet de seneste ukene av hva ikke-forskere mener av knekkende vanvittige og totalt ulike ting om Jesus, hvem han ... egentlig var eller hvordan forstillingen om at han har eksistert har vokst fram (eller til og med noe så tvilsomt som forestillingen om en kirkehistorie før Konstantin...), er forskere i sammenligning nærmest enstemmige:)
Så er det likevel som du sier slik at Crossan og Lüdemann og Sanders og Borg og Wright og Casey og resten av feltet er uenige om mangt.
På bakhrunn av dette og mangt annet skrev jeg denne artikkelen i Theofilos for noen år siden om de tre Jesusene - Forsknings-Jesus, Fantasi-Jesus og Fabrikasjons-Jesus - nettopp med fokus på årsaker til dette.
For førstnevne handler det som du vet i stor grad om hvilke kriterier dørvokteren bruker for å godkjenne den Jesus man vil slippe inn på nattklubben. Når Crossan er uenig med Wright og Meier og Brown og andre er det mye av grunnen, og også mye av grunnen til at man vel aldri vil bli enige.
Så er det faktisk et poeng, etter mitt skjønn, at noe av årsaken til den tredje jakten og troen på at man nå kan komme mye lenger enn i den første, at man har fått et bedre bakteppe av data, som Dødehavsrullene. Takket være dette har man sett mer av forventninger og forskjeller i jødiske miljøer rundt Jesu tid og har kunnet lage en mer plausibel historisk og ikke minst jødisk Jesus enn dem som ser ham som hellenist eller gnostiker eller buddhist eller noe slik.
Når det så gjelder Crossan har vel de to jeg nevnte (Meier og Wright) hver på sin måte levert ganske så skarp og godt fundert kritikk.
Meier argumenterer godt for Jesus som en "marginal jøde" (mens Crossan ved sosialantropologiske metoder og tilsvarende lener seg alt for langt i retning av å se Jesus som en typisk jøde) og Wright for en Jesus som hadde tatt opp i seg kjente Messiasforventninger, men med en unik selvforståelse.
Når det gjelder Crossan må han ty til svært spesielle og etter mitt syn sære dateringer, ikke bare av Thomas (som både Meier og Wright argumenterer godt for at er påvirket av synoptikerne), men enda mer av Petersevangeliet.
Og så har vi hele greia med lagdeling av Q som springer ut av spesielle grupperinger og tider og behov, som bl.a. Borg står for. Dette bygger imidlertid på så mange tynne premisser at det er forståelig at Borg vedgår at mye for ham handler om politikk, mer bestemt om et ønske om å styrke andre stemmer i det religiøse USA enn "høyrekristne".
Så, ja, her kunne og burde mye mer vært sagt, slik jeg har gjort andre steder enn på bloggen.
Men skriver man en setning eller to her, er det alltid en fare for at noen tror at det er hele historien om hva man mener (ikke at du gjorde det) - forstå det den som kan:)
Flott. Du besto.
Poenget er vel at det er lett å bli (eller fremstå som) positivistisk når man vil gjendrive svermeri.
Og ja, dødehavsrullene spiller kanskje en større rolle enn jeg ga uttrykk for.
Puh, godt å høre!
Legg inn en kommentar