Temaet er selveste Facebook, som jeg takket være velkalibrert krystallkule var modig nok til å hevde også var kommet for å bli.
Og, ikke bare det, her er det bare å holde seg fast til tastaturet. Vi snakker om mer enn eksistens.
Facebook – like uunnværlig som TV
Det som på fint kalles sosiale media er blitt noe mange opplever de ikke kan leve uten. For bare et par år siden hadde du ikke hørt om fenomenet. Nå er Facebook i nyhetene daglig. Og er du blant dem som fortsatt nøler, er det slett ikke for sent å bli med.
Jeg har sikkert ikke vært alene om å slite med å være oppdatert om kjente. Med årene er bekjentskapskretsen blitt såpass stor, og så spredt, at det er umulig å følge opp på tradisjonelle måter. Ja, jeg treffer familie og enkelte venner noen ganger i måneden. Det hender til og med at vi trekker fram fotoalbumet. Jeg sender julekort og SMS. Men det går lenge mellom hver klassefest.
Nå kan jeg imidlertid gjøre alt dette, samtidig, hver dag, uten å løfte meg fra sofaen. Og følge med på stort og smått, alt etter hva jeg ønsker å dele med andre. For dette er ikke tvang eller automatikk. Facebook handler ikke om avansert teknologi. I hvert fall trenger ikke jeg som bruker å bry meg om hva som ligger bak. Glem maskinene, her er det mennesker som møtes. Og er det noen du ikke vil møte, kan du slippe.
Du kommer deg på Facebook på et blunk. Det er ingen sensasjon eller hemmelighet at det bare er å klikke seg inn på facebook.com og følge forklaringene. Skal du få kontakt med noen kjente, eller barn og barnebarn, skriver du navnet inn i search-feltet øverst. Deretter kan du enkelt sende invitasjon til dem du skulle ønske å bli det som – ikke helt feilaktig – kalles ”venn” med. Og du vil selv få invitasjoner du kan svare ja, eller nei til.
Facebook er noe annet enn nettaviser eller blogger. Det minner mest av alt om en bursdag eller klassefest, selv om du må holde deg med kaker og musikk selv. Jeg kan se andres fotoalbum og oppdatere alle om hva jeg driver med. Dette er mer som å kopiere julebrev enn skrive julekort.
Og det foregår stadige samtaler. Jeg kan utvikle vennskap og delta i den daglige praten. Jeg kan fortelle at jeg tar en kopp kaffe, leser en bok eller skal på sykehuset til min mor. Eller legge ut morsomme eller flotte bilder av barna, for ikke å si katten.
Samtidig er det slik at jeg ikke trenger å dele alt med alle. Det er jeg som bestemmer hvem som kan se bildene eller oppdateringene mine. Og hva jeg selv klikker meg inn på.
Skulle jeg ønske å si fra om noe, eller støtte noe, er det ingen mangler på grupper eller støtteaksjoner å melde seg inn i. Du har sikkert hørt om buksene til det norske curlinglaget i OL. De fikk fort mange hundre tusen tilhengere på Facebook. Også aksjoner som å si nei til å endre navnet fra T-banen til Metro har fått rask, solid og forhåpentligvis virkningsfull støtte. Skal du engasjere deg i samfunnsdebatten også utover leserbrev og valglokaler, er Facebook enkelt og effektivt.
For oss som har passert 50 er det imidlertid enkelte utfordringer. Selv de jeg studerte teknologi med holdt seg lenge unna. I starten var Facebook mest for dem under tredve. Men dette har endret seg. Her om dagen fikk jeg en invitasjon fra en jeg ikke hadde sett siden ungdomsskolen. Ikke ante jeg hvor hun bodde eller hva hun hadde gjort de seneste tredve år. Og ikke ante hun så mye om meg. Vi hadde vel aldri hatt så mye felles. Men takket være Facebook fikk vi anledning til å gjenoppfriske gamle minner. Og komme i kontakt med andre gamle kjente som vi hadde på hver venneliste, som det heter på språket.
Vi er mange som har erfart at vi her snakker om den viktigste møteplassen for tiden. Facebook er snart like uunnværlig som fjernrsyn. Men hvorfor da så mye snakk om andre sosiale media? Jeg trenger vel ikke også å være på Twitter? Det skal vi se mer på neste gang.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar