Reinkarnert rør

Det finnes større nyheter enn at antroposofien ikke akkurat vrimler av påstander som på noen som helst måte tåler etterprøving, slik jeg viser i en lengre artikkel om Steiner og sansefri forskning.
Dermed er det ikke overraskende at forfatter og steinerskolelærer Henning Ness åpner sin Aftenposten-kronikk Reinkarnasjon – et uønsket barn med å reinkarnere avdøde myter:

I gamle dager la man som kjent uønskede barn ut i skogen for å dø. Og slik har kirken forkastet det uønskede barnet «reinkarnasjon». Dette skjedde helt bokstavelig under keiser Justinians styre, under kirkemøtet i Konstantinopel i 553 etter Kristus. Teologen Origenes, som levde midt i det 3. århundret, og som var en varm tilhenger av reinkarnasjon, ble lyst i bann av Keiser Justinian.

At Ness ikke viser til en eneste kilde som støtter dette er heller ingen nyhet når man har med myter å gjøre. Som jeg viser i Da jorden ble flat er dette basert på moderne misforståelser av hva Origenes faktisk mente, knyttet til alt fra konspirasjonsteorier om tapte tekster til forfalskninger av sitater.

At noe er mye omtalt på Nyhetsspeilet og i bestselgere innen New Age, gjør det ikke til sannheter.

Det stemmer at man i Origenes' svar på nyplatonikeren Kelsos' anklager mot kristen tro (Origen against Celsus – V1, kapittel XIII, Kessinger Publishing, 2009) kan finne setninger som støtter reinkarnasjon.

Men leser man dem i sammenheng, ser vi at dette er sett fra motpartens synsvinkel.

Bakgrunnen for myten om at reinkarnasjon tidlig var utbredt blant kristne, er nok avvisningen på nettopp kirkemøtet i Konstantinopel i 553 av hans ideer om sjelens preeksistens.

Dette gikk imidlertid ikke på østlig tankegods som reinkarnasjon, men om sjelene eksisterte allerede før unnfangelsen, for så å bli født én gang.

Origenes selv gjør da også ettertrykkelig klart at han ikke tror på reinkarnasjon. I sin kommentar til Matteusevangeliet (fra år 247), under overskriften “Forholdet mellom døperen Johannes og Elias - en vurdering av sjelevandringsteorien”, sier han:

På dette stedet er det med Elias, etter min oppfatning, ikke tale om sjelen. Ellers ville jeg henfalle til dogmet om reinkarnasjon, som er fremmed for Guds kirke. Det er ikke overlevert ved apostlene og heller ikke fremsatt noe sted i skriften.

Et annet sted i kommentaren sier Origenes:

La andre, som er fremmed for kirkens lære, forestille seg at sjeler vandrer fra menneskekropper inn i hundekropper. Slikt finner vi i det hele tatt ikke i Den hellige skrift. 

På den annen side har nok Ness mer rett i at "Reinkarnasjonsideen har vist en merkelig evne til stadig å gjenoppstå på nytt i menneskenes sinn".

Altså akkurat som ideen om at de første kristne trodde på den.

Bakgrunnen for kronikken er at tanken om at "Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken". Med andre ord et sterkt utspill som forutsetter at Kirken er i mot et personlig trosliv eller at kristne kan søke eller har funnet "spirituelle sannheter i sitt liv".

Uten at Ness synes kjent med mange og lange spirituelle tradisjoner i ulike sammenhenger, fra mystikk og Jesus-meditasjon til retreatbevegelser og karismatikk for den slags skyld. Ness kan verken ha hørt om Edin Løvås eller Oase, Kristus-kransen eller Korsvei, for å nevne noe.

Det blir ikke bedre av den vanlige ordbruken om den firkantede og dogmatiske Kirken.

Barnet «reinkarnasjon» ble i stedet oppfostret av dem som hverken fant seg til rette med ateisme, agnostisisme eller den faste dogmelæren om oppstandelsen på den ytterste dag.

Det er underlig at Ness heller ikke er kjent med at det er en lang og sterk tradisjon blant kristne for at man kan argumentere rasjonelt og på historisk grunnlag for Jesu oppstandelse (noe som ligger til grunn for troen på en oppstandelse på den ytterste dag), men la nå det ligge denne gang.

For skal man hevde at reinkarnasjon er mulig eller i hvert fall mer troverdig enn oppstandelse, krever altså argumenter og noe i nærheten av etterprøvbarhet.

Noe Ness synes å være inneforstått med, i hvert fall når han angriper andre.

Ikke å lytte til folks ønsker, tanker og behov er den største feilen den norske kirken har begått – og stadig begår. Hvordan kreve at folk som ellers gjerne deltar i den kirkelige liturgien bare skal legge fra seg ideen om reinkarnasjon ved kirkedøren før de går inn? Hvorfor kreve og forvente at de skal legge av seg hodet og hjertet?

Dermed lærer vi at det å være kristen er å ta av seg hodet og hjertet i våpenhuset (som altså bør bytte navn). Men skulle man likevel være oppsatt med slike legemsdeler, vil man slutte seg til ideen om reinkarnasjon.

Men så var det dette med antroposofer. Dermed nøyer Ness seg med mer eller mindre dogmatiske påstander uten konkrete argumenter eller etterprøvbart belegg.

Og samtidig som folkekirken er blitt mer og mer avfolket, fortsetter religionsinteressen å leve i folks hjerter, på en ny og menneskeligere, og mindre dogmatisk, måte. Det beste med reinkarnasjonsideen er at den faktisk lar seg erfare, i motsetning til oppstandelsen på den ytterste dag, som ingen hittil har erfart.

Det siste har nok sine grunner.

Men hvor og hvordan lar så reinkarnasjonsideen seg erfare? Det sier Ness ingen ting om. I stedet for å henvise til en eneste forsker, analyse, vitnesbyrd eller noe som helst annet, brukes det klassiske kronargumentet at vi er på vei inn i Vannmannens tidsalder.

Siden det er så selvsagt og avgjørende må Kirken endre hele sin lære.

Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere. Hvor lenge har kirken tenkt til å late som disse erfaringene ikke eksisterer? Reinkarnasjonsideen er jo nettopp på en helt sentral måte knyttet til den menneskelige erfaringen.

Nå er ikke Ness den eneste som bruker den kjente forskningsmetoden å forutsette det som skal bevises. Mens enkelte av oss som har kommet ut av våpenhuset med hodet på plass igjen kan tenke at det er grunn til å være noenlunde skeptisk. Subjektive "erfaringer" av reinkarnasjon kommer i mange farger og fasonger, og kan skyldes så mange slags forklaringer og følelser.

Selv om Ness snakker fint om ikke å legge av seg hodet og hjertet, ender han med å slippe katta ut av sekken. Han sier ja takk til begge deler, men det er ikke så farlig med hodet.

For erfaring og ... åpenhet trumfer fornuftig tenkning.

Åpenhet overfor aspekter ved livet som ikke kan bevises strengt vitenskapelig, krever en lydhørhet for den menneskelige erfaring. Det krever, motsatt både kirken og naturvitenskapen, en fenomenologisk åpenhet overfor det som ikke kan bevises naturvitenskapelig. Bevis kan ikke komme før etter at noe er erfart, som kjent. Derfor bør man lytte til erfaring, selv om den tilsynelatende strider mot rasjonell fornuftig tenkning.

Siden det likevel ikke kan være noen fornuftig grunn til å avvise reinkarnasjon, må det ligge mistenkelige motiver til grunn for Kirkens holdning. Nå er mange av disse angivelige grunnene velkjente fra spirituelt hold, selv om Ness kommer med kreative innspill som at det skyldes synet på kjønnsforskjeller og motstand mot homofili.

Ifølge den kirkelige dogmelæren er det jo kroppen som gjenoppstår på den ytterste dag, ikke sjelen. Innenfor kirkelæren er sjelen ikke særlig velkommen, kan det virke som. Slik kirken vektlegger avlen som den egentlige pakten som forsegler avtalen mellom to mennesker som gifter seg, og ikke kjærligheten, og derfor tar avstand fra homofili, liker heller ikke kirken sjelen. 

Mens nye og gamle ateister kritiserer Kirken for å fokusere på sjelen, er en antroposofs anklage at Kirken er for opptatt av kroppen. Noe som har den ... logiske effekten at det ødelegger for det skaptes betydning i skaperverket. Og gir frykt for erfaring. Og for eldre tanker. Og østlige.

Det skytes med andre ord fra alle løp på en gang.

Dessuten innebærer reinkarnasjon også at det skapte får en viktigere rolle enn ellers i skaperverket. I tradisjonell kristendom har Skaperen den suverent viktigste betydningen. Kan det også være at tanken på at den menneskelige erfaring utvikler seg uavhengig av den kristne tro, forferder kirken? Reinkarnasjonstanken er jo som kjent langt eldre enn kristendommen. Kanskje kan det også være at reinkarnasjonsideen har et østlig, og ikke vestlig, opphav?

Når kruttrøyken har lagt seg, koker imidlertid det hele ned til trofasthet. Man ønsker å være tro mot det man har fått overlevert. Ulike kirkesamfunn kan og har selvsagt utviklet seg og noen er mer spirituelle eller åndelige eller erfaringsbaserte enn andre uten at det trenger å være noe kvalitetstegn

Men få av dem har noe kall om å flyte på skiftende tanker uten grunnlag fra alle slags retninger.

Heller ikke når de lener seg mot rotete retorikk og reinkarnerte myter.