Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) ble et lidenskapelig symbol på kampen for sannhet og frihet, med sitt uredde, grundige og utrettelige arbeid for å dokumentere sovjetstatens overveldende og kyniske brutalitet. Han betød svært mye for ganske mange av oss på 70-tallet, og ikke bare i Sovjet.Selv om det bare var å vente at ikke alle på venstresiden var like begeistret, ble Solzjenitsyn omfavnet av vestlig presse. Ihvertfall inntil han begikk helligbrødet å kritisere også det han oppfattet som Vestens litt vel rotløse, dekadente og liberalistiske verdier - og ikke minst selektive unnfallenhet overfor totalitære regimer.
Dette var nok medvirkende til at han ikke fikk spesielt velvillig omtale for sin kamp for et sterkt og selvstendig Russland, og den ortodokse kirken, koblet med en uforsonlig kamp mot Den russiske revolusjon.
På en dag der han vil omtales både med respekt og kritisk distanse er det fortsatt en skam at ikke alle hans bøker er oversatt til norsk. Nobelprisen i litteratur fra 1970 er av de mest fortjente som er delt ut, og tilhører perioden før det ofte misbrukte uttrykket politisk korrekt tok litt vel overhånd i Stockholm.
Vi kan nok leve godt uten å få oversatt hans romantiske tanker fra hans seneste år om Russlands Skjebnerolle og noe mindre romantiske om jødenes rolle i NKVD.
Men det er verre med hans romaner. Hvem tar på seg ansvaret for å få ut de gjenværende bøkene om første verdenskrig?
5 kommentarer :
Ein mindre dissident i verda, og vi er fattigare for det.
Sto opp sent idag (hadde litt søvnunderskudd etter SF-kongress), så du var faktisk første nyhetskilde om hans bortgang. Hm. Hatten av et minutt. Husker ennå hvordan intenst det var å lese En dag i Ivan Denisovitsj' liv, Kreftavdelingen og Gulag-arkipelet.
Nå er nok også jeg blant dem som mener at hans kritiske spørsmål er mer verdt enn de svar han selv fant frem til, skjønt jeg har forståelse for at russerne ikke synes at Vesten har alle løsninger, heller. Selv studerte jeg russisk for en femten år siden, og jeg opplevde selv at russere ble overrasket over å komme på fest med en gruppe nordmenn som alle leste og kjente skjønnlitteratur. De var mer vant til at vesteuropeere og nordamerikanere som snakket russisk utelukkende kom til Russland for - som de så det - å tjene penger på dem.
Man kan nok fort utvikle paranoide trekk av slik, uten at man har sittet i Gulag. Spesielt hvis man i tillegg har opplevd at ens egne har hatt mye av samme holdninger.
Selv om det bare er gjennom boka En dag i Ivan Denisovitsj' liv at Solsjenitsyn har bidratt til mitt litterære liv, var det vondt å høre denne nyheten. For han var et stort litterært navn, ingen tvil om det.
Ikke i det hele tatt.
Ellers har han skrevet langt mer spenstige og spennende bøker. Jeg våger meg dermed på å anbefale "I første krets" og "Kreftavdelingen" og selvsagt alle som omhandler første verdenskrig - voldsomme greier.
Legg inn en kommentar