Musikkpsycho

Jeg mistenker vel en og annen leser av Dekodet for å tenke (helt uberettiget selvsagt) at det primært er ett band, eller én musikkstil, som interesserer.

Da er det like greit å stå åpent fram med at selv om jeg nok ikke kan fri meg spesielt mye fra enkelte klare favoritter, vil selv lettere bortskjemte finne mer enn vanlig bredde av musikere og stiler i hyllene rundt om i huset.

Et av bandene som har fascinert i mange år er rett og slett Motorpsycho. Etter konserter og søking på M i CD-butikker i over 15 år, var det en hyggelig opplevelse å notere at de nå endelig er kommet med en DVD.

Heldigvis ble det i helgen anledning til å lene seg tilbake en sen kveld med Hair Cuts så subwooferen sang. Mens naboene vaklet mellom politianmeldelse og bazooka, slo det meg igjen hvor forskjellig musikk det går an å sette pris på.

Og hvor lik.

For tross spennet i sjangere og tidsperioder har svært mye av det som settes på i bilen eller i heimen (særlig når jeg er alene) det til felles at de kan gjøre hva de vil musikalsk - og gjør det, enten vi snakker om album eller scene.

Det har vel rett og slett aldri manglet fordommer i retning av det som enkelte (ingen premie for å gjette hvem) betegnet som "any musical form that allows full freedom of expression".

Og Motorpsycho tillater seg det meste allerede fra første anslag av Grinder. Enten vi snakker om rå og punkaktige utskeielser på de tidlige låtene eller nyere symfonisk pop med innslag av country, alt med mer enn et snev av psykedelisk anarkisme, har Motorpsycho både en tilstedeværelse og avstand fra musikken som ikke mange band er i nærheten av.

Det gjorde ikke saken dårligere at DVD'en i tillegg er både morsom og monumental. Ikke minst er sykkelturen under Wearin Yr Smell og den selvironiske Nothing to say som MGP-låt ubetalelige.

Det er nok fare for at enkelte vil merke at det er kommet en ny DVD i nabolaget flere kvelder fremover.