Gym for de sterke

Menneskesyn handler i praksis om mange forhold. Et av de verste i det offentlige og lovpålagte Norge er det som viser seg i skolens gymtimer.

La det være sagt med én gang: Jeg likte gym. Som en spenstig sprett hadde jeg aldri problemer med å dra i land en G eller 4'er. Etter at jeg til og med begynte å trene fotball og armbøyninger utenom gymtimene mot slutten av ungdomsskolen, dro jeg like greit i land 5'ere. No sweat.

Men jeg lærte aldri en døyt (og det er lite) i gymtimene.

Norsk skole er antagelig verdensmestere i hykleri. Man snakker varmt om skolens uvurderlige betydning i å skape gangs menneske (noe jeg egentlig aldri helt forstod hva var, men det hørtes flott ut). Mange undervisningsministre, for ikke å si helseministre, har snakket tilsvarende varmt om den sentrale rollen kroppsøving har i dette. Men i praksis legger man prinsippene på båten. I gym handler alt om hva elevene gjør utenom skolen. Det er det eneste faget som forutsetter at elevene har privattimer.

I andre fag har man et pensum, man har øvingsoppgaver, man har lekser og man har prøver. I gym satser man på prøvene.

Idrettsdagen én gang om året var et skrekkeksempel. Første året møtte vi opp forventningsfulle. Her skulle vi endelig lære idrett, noe som vi ellers ikke hadde noe om. I praksis viste det seg at det var eksamen.

I stedet for å lære hvordan man kastet liten ball (jeg dristet meg en gang til å spørre en av de som stod for dette på idrettsdagen og fikk da vite at det visste hun ikke), ble det målt hvor langt vi faktisk klarte å kaste denne lille ballen. Noen hadde talent og slengte den 60 meter. Andre fomlet den 20 meter. Det verste av alt var hvis man bedrev noe som ble kalt jentekast - da var du garantert å bli mobbet resten av den dagen. Om ikke lenger. Barn glemmer mindre enn elefanter.

Tilsvarende var det med lengde og høyde, for ikke å si kast med stor ball. Ingen lærere visste noe om teknikk eller hvordan man kunne øve seg på å bli flinkere. Vi fikk ingen råd, ingen lekser, ikke en gang en teoretisk tegning av hvordan det foregikk.

Det var ikke bedre med ballspill. Selv var jeg av de som hadde flaks. Jeg spilte fotball og kunne utrolig nok både dempe og passe en ball. De som stod utenfor Broderskapet av Fotballspillere, fikk aldri vite hvordan noe så mystisk foregikk. I stedet stod lærere og elever og humret når sleivsparkene ble som tettest. Særlig morsomt var det (vi snakker 70-tallet) å få jenter på banen.

Nå forstod lærerne at man også trengte øvelser der alle kunne være med. Det var da for ille at noen falt utenfor! Dermed var det stadig kanonball på timen, med så stor ball som mulig. Det som så skjedde var selvsagt motsatt av intensjonen.

De av oss som var kvikke som kreps spratt unna og fikk løpe lenge i gymsalen. De som trengte mer trening, som hadde behov for å trene bevegelser og spenst, var de første som ble truffet. Resten av tiden satt de på benkene og så på. Kanonball var dermed den øvelsen som mest av alle favoriserte de sterke.

Jeg så aldri en eneste lærer som revurderte kanonball som inkluderingspolitikk for de svake.

De seneste 10-12 årene har jeg hatt barn på dagens norske skole. Jeg har tatt gymtemaet opp i alle konferansetimer. Svaret er alltid det samme - det bedyres at elevene får god innføring i gymtimene og rik anledning å øve.

Mine barn forteller imidlertid en annen historie. Alt foregår nøyaktig som på 70-tallet. De har aldri lært å kaste eller sparke en ball. De har aldri lært å hoppe lengde eller høyde. De har ikke vært i nærheten av å få gymlekser med detaljerte instruksjoner i hvordan øve seg på bli bedre.

Nå har mine barn vært med på ganske mye, fra karate til freestyle. Men de har aldri drevet med den type øvelser som man prøves på i gymtimene. De trener ikke på å løpe i bakker, de er ikke engasjert i friidrett eller fotball. De er ikke med i Norsk Kanonballforbund.

Det er som å stille til eksamen i engelsk uten å ha hatt en eneste gloselekse. Det er fullt på høyde med å komme til mattetimene og få høre at karakterer bestemmes av innsats og evne til å løse oppgaver. Uten at lærerne vet hvordan oppgave skal løses (nå er det nesten mitt inntrykk at det er slik det foregår i en del mattetimer på ungdomsskolen, men det er en annen skål). Man får bare et kjekt lykke til og hører humring når man ikke klarer oppgavene.

I norsk skole er det ikke slik at gym er for å lære seg et fag, eller bli oppmuntret til å bli med på fysisk aktivitet. Det er et sted for de som allerede er gode til å vise seg fram. Det er for de som tar privattimer utenom. Det er for de som kan det. Det er et elitistisk fag som er skreddersydd for å skape avsky.

Gym fungerer ikke slik at elever blir bedre i gym eller gagns menneske. I praksis er det et fag som virker motsatt av skolens erklærte menneskesyn. Det er som skapt for å få barna til å falle utenfor.

Kun de sterkeste overlever gymtimene.