Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) ble et lidenskapelig symbol på kampen for sannhet og frihet, med sitt uredde, grundige og utrettelige arbeid for å dokumentere sovjetstatens overveldende og kyniske brutalitet. Han betød svært mye for ganske mange av oss på 70-tallet, og ikke bare i Sovjet.Selv om det bare var å vente at ikke alle på venstresiden var like begeistret, ble Solzjenitsyn omfavnet av vestlig presse. Ihvertfall inntil han begikk helligbrødet å kritisere også det han oppfattet som Vestens litt vel rotløse, dekadente og liberalistiske verdier - og ikke minst selektive unnfallenhet overfor totalitære regimer.
Dette var nok medvirkende til at han ikke fikk spesielt velvillig omtale for sin kamp for et sterkt og selvstendig Russland, og den ortodokse kirken, koblet med en uforsonlig kamp mot Den russiske revolusjon.
På en dag der han vil omtales både med respekt og kritisk distanse er det fortsatt en skam at ikke alle hans bøker er oversatt til norsk. Nobelprisen i litteratur fra 1970 er av de mest fortjente som er delt ut, og tilhører perioden før det ofte misbrukte uttrykket politisk korrekt tok litt vel overhånd i Stockholm.
Vi kan nok leve godt uten å få oversatt hans romantiske tanker fra hans seneste år om Russlands Skjebnerolle og noe mindre romantiske om jødenes rolle i NKVD.
Men det er verre med hans romaner. Hvem tar på seg ansvaret for å få ut de gjenværende bøkene om første verdenskrig?
