Steenhard

Det er ikke bare Illustrert Vitenskaps Historie som til tider ser lyset.  Seneste nummer av Dag og tid har trykket Gert Vestrheims velskrevne imøtegåelse av Thorvald Steens myter om middelalderen, kristen tro og kirkehistorien.

Dermed er det håp om at den kan bli lest av langt flere enn denne grundigere versjonen i Klassisk Forum som likevel anbefales på det aller varmeste.

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler om mer enn knasende god og kneggende morsom polemikk. Vi har å gjøre med en sentral premissleverandør i dagens offentlige samtale og en serie påstander som lever sitt eget liv i og utenfor denne type bøker.

Vi trenger ikke lupe for å se at vi støter på dem overalt, i media, lærebøker, filmer, romaner og debatter. De har bidratt til å danne et bakteppe for hva vi diskuterer og hvordan, og ikke minst hva vi ikke trenger å si. Nevner man biskop eller kirkemøte vet alle at det ikke er ment som forbilde.

Hvilke myter er det så Steen bringer til torgs?

Mange. Svært mange. Sammen med en serie så opplagte feil og bommerter at det er vanskelig å se at forlaget har gitt ham noen form for motstand. Eller forstå hvorfor ingen bokanmeldere så vidt meg bekjent har arrestert ham på dem.

I stedet har den vennlige og velmenende Steen gått sterkt og klart ut i media i en årrekke til heiarop fra forlag og media og fått med seg flere på laget.

Som forfatter av historiske romaner, foredragsholder og skribent, og som initiativtager til Saladindagene i Oslo, har Thorvald Steen markert seg som en popularisator av Midt-Østens historie. Dessverre er Steens bidrag preget av tendensiøse omfortolkninger, misforståelser og faktafeil. Jeg skal her ikke ta for meg hans skjønnlitterære forfatterskap, men bare reiseboken Historier om Istanbul (2003, 3. utg. 2011).

Blant eksemplene Vestrheim trekker frem er gamle og kjente myter om kirkemøtene.

Om keiser Justinian (527–65) får vi vite at han innkalte et kirkemøte der blant annet «de fleste tekstene i Bibelen som omhandlet reinkarnasjon [ble] fjernet» (s. 31). En slik omskrivning av Bibelen er ukjent for historikerne, likeså at reinkarnasjon overhodet var et tema på dette eller andre kirkemøter, men et nettsøk tyder på at det er en vanlig konspirasjonsteori i new age-miljøer. 

Selv om dette bidrar til å styrke den tiltagende konspirasjonstenkningen i flere miljøer (og altså langt fra bare om kirken, ser her og her), er det ikke det mest tøvete i boken.

Dette er likevel ikke det mest graverende eksemplet på Steens manglende kunnskaper om kristendommen. Det kommer først på s. 44, der han omtaler middelalderens relikviehandel og kan fortelle at «de fleste av Jesus' kroppsdeler var solgt utallige ganger i hele verden.» Han har altså ikke fått med seg at kristendommen forkynner Jesu oppstandelse fra de døde og at det derfor ikke finnes noen kroppsdeler å omsette. Hvis den hadde funnet sted, ville en slik relikviehandel ha vært en fornektelse av hele kristendommen. 

Og det fortsetter. Ikke uventet handler mye om en politisk agenda.

Det er mye i Steens bok som fremstår som uvitenhet, slurv og ukritiske gjentagelser fra tilfeldige kilder, men boken bærer også preg av at forfatteren har en agenda. Denne agendaen handler dels om å fremheve vestlig militær aggresjon samtidig som han underslår arabernes og tyrkernes ditto, dels handler den om å fremstille både muslimer og bysantinere som tolerante og pluralistiske i kontrast til de fundamentalistiske vest-europeerne. Det dreier seg med andre ord om å se sin egen tids konflikter i fortiden, og forutsigelig nok er det vesten som er skurken og østen som er helten.

Det hele er nærmest en oppvisning i den type tenkning, eller kanskje rettere sagt stemning og holdninger, som ligger bak dagens ofte svært så velmente, men enda mer forvrengende framstillinger av historien. Dermed fremstilles vesteuropeerne under korstogene og spesielt Sigurd Jorsalfars tid som rasistiske, langt mer intolerante enn andre og uten forståelse eller interesse for antikkens litteratur.

Mens sannheten stort sett er motsatt.

Det er ikke slik at korsfarerne jaget alle ikke-hvite kristne da de inntok Det hellige land (dermed er det ikke underlig at Steen ikke oppgir kilder). På Jorsalfars tid ble jøder behandlet verst i det muslimske Spania (et land som alltid har vært en historie for seg), selv om de stort sett ble behandlet bedre i andre muslimske land enn i kristne.

Selvsagt gjentas og forsterkes skurkebildet av de kristne i vesten som i følge myten fryktet og hatet antikken.

Til Steens bilde av vest-europeerne som intolerante og ignorante fanatikere hører også påstanden om at «korsfarerne i 1204, med energi og nidkjærhet, hadde brent det de kom over av litteratur i universitetet, klostre og bibliotek, som kunne minne om antikkens røtter» (184). Det er sannsynlig at litterære verk gikk tapt ved plyndringen, for den førte til omfattende branner, men korsfarerne hadde ikke noe mål om å ødelegge antikkens litteratur, og bøker var verdifullt bytte. Forøvrig hadde ikke Konstantinopel noe universitet i egentlig forstand. Det hadde man derimot i Vest-Europa, hvor man på denne tiden oversatte lærde verker både fra gresk og arabisk.

Som kontrast til dette klisjebildet av korsfarerne setter Steen Det bysantinske rike: Der «tok man vare på de litterære skattene fordi man forsto at de var verdifulle», bysantinerne hadde nemlig «en stor grad av ydmykhet i forhold til tidligere epokers storhet». (51). Til dette er det å si at det er helt riktig, og at slik var det gså i Vest-Europa. Det er derfor vi har latinsk litteratur bevart.

Steens analyse blir ikke bedre av svært så tendensiøse tilsnikelser.

Derimot får vi allerede i innledningen høre om Vestens «frykt og fordommer» mot tyrkerne: «'Fri oss fra tyrkerne og det onde', sa Martin Luther. Hva kan denne forutinntattheten bunne i? I boka forsøker jeg å gi noe av svaret» (10). Steens «svar» fortjener ikke å bli tatt seriøst, for det ignorerer sentrale historiske realiteter. All frykt bunner ikke i forutinntatthet, og på Luthers tid hadde man gode grunner til å frykte tyrkerne (dvs. Det osmanske rike). De var en ekspansiv militærmakt, og der de vant frem, ble de kristne systematisk ydmyket og diskriminert, symbolsk såvel som juridisk og økonomisk. I tillegg drev de omfattende plyndring utenfor sine egne grenser, i første rekke for å skaffe slaver.

Og dette var ikke få, spredte eller tilfeldige raid.

Dette var ikke bare en trussel i Sørøst-Europa, der det ble organisert store slaveraid over grensen ved Donau, men også i alle kystområder rundt Middelhavet og nordover til Irland og Storbritannia. Her var det i første rekke de osmanske vasallstatene i Nord-Afrika som var aktive: Til og med Island ble offer for slaveraidere derfra i 1627. Skip ble kapret for det samme formålet, og å havne som slave i Nord-Afrika var ingen uvanlig skjebne for sjømenn. Så sent som på 1700-tallet var dette et omfattende problem for den dansknorske handelsflåten, og både Sverige og Danmark betalte beskyttelsespenger for å slippe sjørøverangrep mot sine skip. Alt dette sier Steen ingen ting om.

Så betyr selvsagt ikke dette og langt mer Vestrheim viser at det er grunn til å tegne et helt motsatt bilde. Historien handler heller ikke om "snille kristne/vesteuropeere" og "slemme muslimer".  Men skal vi først tegne et bilde hjelper det å bruke flere farger, inkludert sort og hvitt og grått.

På alle kulturer og personer som er involvert.

Vi finner selvgodhet, uforstand, maktbegjær, grådighet og grusomheter på alle sider. Og selvoppofrelse, forstand, naturfilosofi og raushet. Vi finner helter og skurker blant både vesteuropeere, osmanere og bysantinere. Eller egentlig stort sett ingen av delene, de er omtrent som folk flest.

Selv om vi ikke kommer unna at det til alle tider er land og kulturuttrykk som er bedre enn andre, trenger vi ikke å gå oss vill i anakronismer, underslå fakta, skape gullgutter av gråstein eller tenke at der lett å bli enige om hva som gjør personer og perioder bra eller dårlige.

Eller at bøker og bilder blir bedre av å speilvende motiver, legge inn vorter og grimaser, mens man ivrig veksler mellom svartmaling og rosenrød.