Selv om det er tvilsomt om flertallet av deltakerne faktisk tror fullt og fast på spøkelser, er det ingen tvil om at de tror at Kirken bør hjelpe dem som tror.
Og da ikke med å bli kvitt denne troen.
Dermed er det ikke folkloreforskning eller empiriske undersøkelser som tilbys, men trygghetsfremmende liturgi.
På Kirkemøtets siste dag ble liturgi for velsignelse hus og hjem vedtatt. Mot kun en stemme ble det bestemt at kirken skal tilby velsignelse av nye hjem, samt forbønn der mennesker opplever uro i hjemmet.Eller sagt på en annen måte, terapi.
Selv om det er et gratis og greit tilbud for de som går rundt med denne ikke helt klare og konkrete diagnosen "opplever uro" (og der det står tydelig i Kirkemøtets vedtak at man ikke skal stille noen ytterligere diagnose om hva dette er), er det ikke sikkert at det er den beste løsningen.
Selv om den skulle utkonkurrere dem som (1) stiller diagnosen spøkelser, (2) gjør magiske besvergelser som driver utysket ut og (3) stiller diagnosen drevet ut.
Alt mot betaling.
Teologisk sett er det slik at spøkelser dels ikke er omtalt i Det nye testamentet og i kirkehistorien har vært tolket enten som innbilning, som gammel hedensk tro eller som lite trivelige ånder. Er man åpen for noe i retning av det siste (selv om man altså ikke skal stille noen diagnose), kunne man for sikkerhets skyld tatt med en setning eksorsisme i liturgien, men det er vanskelig å se at man gjør det.
I stedet handler det om å be om fred og velsigne hjem, fremsi Fader Vår osv. Mens en av tekstene man ser som relevant i liturgien handler om Marta som "gjorde seg strev og uro" med husstellet (Luk 10,38-42). Eller sagt på en annen måte - stresset for mye når hun hadde besøk.
På den annen side, hvis det er ment som et rituale mot stress, er jeg helt for.
Så hører det dessverre med at noen vil se dette i lys av en lokalhistorie med lange og betenkelige røtter.
Den nye liturgien er bygget på en nordsamisk variant som ble vedtatt i 2007. I nord er det lang tradisjon for velsignelse av hjemmet, og varianten den nye liturgien er bygget på, ble derfor utarbeidet av biskopen i Nord-Hålogaland for flere år siden.Det kan altså gi grunn til ettertanke at dette bispedømmet var det med sterkest heksefrykt på 1600-tallet og tilhører området med flest henrettet for hekseri, i forhold til folketallet.
Men så har det nå gått enda flere år siden Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser som "en rest av den hedenskap som evangeliet fordrev".
4 kommentarer :
"Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder!" Matt 10,8
Hva tenker du om onde ånder?
Kort, ufullstendig og firkantet:
Bortsett fra å være i mot dem, om jeg skulle oppdage noen, tenker jeg at
a) Det er grunn til å være skeptisk til andres påstander om slike - svært mye bløff, innbilning og psykologi på dette området. Veldig vanskelig å identifisere noen, om de skulle finnes.
b) Man bør IKKE selv påstå at noen er rammet av onde ånder - mange har tatt skade av diagnosen "besatt"/"plaget av onde ånder" og/eller har forlatt kristen tro.
c) Det er viktig å se hvorfor man er så opptatt av dette... Det jeg har sett av påstander om slikt har virket som dels en oppbyggelig greie ("vi møter stadig onde ånder, noe som viser at vi står i åndskampen og hvor viktige vi er og hvor sann kristen tro er!") og dels som en manipuleringsmekanisme ("du har ulydighetens/kritikkens/frafallets ånd!").
For meg blir det en fallitterklæring om man satser på det subjektive og spekulative, fremfor å gå dypere inn i et hjerte- og hodeforhold til troen.
Så kan jeg tenke meg noen enkle eksorsismeritualer, siden slikt er en del av klassisk kristen tenkning og det kan være noen som i det minste tror de er utsatt for onde ånder (og ikke bare fordi skrekkfilmer kan nøre opp under dette). På betingelse av at det ikke gjøres noe stort nummer av det, ref. Screwtape Letters.
Ellers ser jeg ingen grunn til å tro på det som påstås om spøkelser, det finnes ingen empiriske bevis, noe som er pussig om spøkelser eksisterer.
Forøvrig tenker jeg ganske enkelt at ordene i Matteus 10 er sagt til disiplene, og ikke til meg. Skal jeg helbrede syke og spedalske, satser jeg på leger og medisin - og å utvikle enda bedre helsevesen og private løsninger, samt frivillig arbeid.
Takker for svar. Når vi først er inne på hva som blir sagt til disipler(og slik du tolker dermed ikke til oss): Hva tenker du om tungetale og helbredelsespredikanter(f.eks elin linde fagerbakke) som ikke tar betalt?
I en karismatisk periode for 30 år siden erfarte jeg at tungetale er noe som kan brukes positivt (som "hjertespråk overfor Gud"), mens andre kan misbruke det for å vise seg fram og kutte ut hodet når man ber, eller oppleve et utilbørlig press etter å få til noe sånt for å bli del av de "ekte frelste".
Ellers er jeg tilhenger av alminnelig bønn for syke, men ytterst skeptisk til helbredelsespredikanter, selv de som ikke tar seg betalt.
Legg inn en kommentar