Gud og vitenskapen - Take 47

Seneste opptak i serien Gud og vitenskapen er Helge Redvald Skulleruds innlegg i Aftenposten som altså er et svar på denne kronikken av Johan E. Moan, professor i fysikk og Ola Didrik Saugstad, professor i medisin - begge ved Universitetet i Oslo.

Nå er det dessverre liten tvil om at kronikkformatet er for kort til å redegjøre for annet enn deler av en slik argumentasjon. Tar man med såpass mye som Moan/Saugstad blir det fort overflatisk og egnet til å misforstå. Det blir ikke bedre av enkelte sleivspark og uheldige formuleringer.

Dermed er det ikke uventet at mange tror kronikken sa at alle ateister er militante eller forsøkte å bevise Guds eksistens. Mens hovedpoenget i stedet var at tro og vitenskap ikke er i noen nødvendig motsetning. Vitenskapen har ikke bare rom for Guds eksistens, den kan bidra med data i en diskusjon om en slik eksistens er mulig og sannsynlig.

Samtidig fungerer dessverre en del utsagn stemplende, som spørsmålet om ikke "materialister og ateister eier undring".

Og så er det noen vanlige misforståelser om tidligere tiders debatter.

Nei, Aristoteles avskaffet ikke Gud ved å hevde at universet er evig og uforanderlig. Både han og de neste par tusen års filosofer leverte gode gudsargumenter. Innenfor et aristotelisk univers fremstod de til og med som deduktive bevis og ikke som sannsynlighetsargumenter.

Ingen av Thomas Aquinas' kjente argumenter bygger på at universet begynte i tid. Det nye med oppdagelsen på 1900-tallet av ”Big Bang” var at dette ga fornyet interesse for en helt annen type tenkning, Kalam-argumentet fra natufilosofen Philoponus på 500-tallet. Dette var en del av hans argumentasjon nettopp mot Aristoteles og eksistensen av et evig univers.

Selv om heller ikke Skullerud synes kjent med akkurat dette, er det ikke underlig at han altså er kommet med et tilsvar.

Professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad forteller i en kronikk i Aftenposten 27. mars at "Vitenskapen åpner for Gud". Og det synes klart at når de her skriver Gud med stor G, viser de til kristendommens gud. Som sannhetsvitne for sin påstand fører Moan og Saugstad "ateisten Anthony Flew, (som) på slutten av sitt liv erklærte at ateismen er feil, det finnes en gud". Og de unnlater å nevne at den da 81 år gamle filosofiprofessor Flew presiserte "I am thinking of a god very different from the God of the Christians ..."

Siden Moan og Saugstad ikke nevnte  "kristendommens gud" med ett eneste ord, det eneste de snakket om var Gud (som altså skrives med stor forbokstav, siden han ikke er en gud), aner vi allerede i starten at Skullerud står i fare for å argumentere mot en stråmann.

Det er dermed fint at han støtter Moan og Saugstad i at Gud ikke kan testes naturvitenskapelig.

Hva kan så vitenskap si om "Gud"? Jo, vitenskap forholder seg – i tråd med den anerkjente vitenskapsfilosofen Karl Poppers forståelse – til utsagn som skal kunne testes, implisitt med mulighet for at testen vil påvise at utsagnet er feilaktig. Løse utsagn som "Det finnes en Skaper", kan ikke testes og faller utenfor vitenskapens domene.

Men at noe ikke kan testes naturvitenskapelig (bl.a. fordi det ikke er et fysisk fenomen) er ikke det samme som at det ikke kan konkretiseres eller diskuteres rasjonelt, f.eks. slik vi var inne på i går og har berørt ved ganske mange andre anledninger.

Skullerud bruker dermed et annet grep. Han tenker at det er "kristendommens gud" de snakker om og at denne står og faller med eksistensen av ... Abraham fra rundt 2000 år f.Kr.

De kristnes Gud er Abrahams gud, felles for jødedom, kristendom og islam. Abraham hevdes i disse religioner å være en historisk person, som inngikk en pakt med Gud på gitt tid og sted. Og om Abraham kan ha vært en historisk person, kan testes mot kjent kunnskap. Kan han ikke ha vært det, er teorien om Abrahams gud som Skaperen falsifisert. Om det finnes en (annen) Skaper, er et helt annet spørsmål.

Nå er det liten tvi om at det motsatte ikke hadde vært godtatt. Mange ville nok ledd i skjegget eller annet egnet om noen hadde slått frempå med at hvis Abraham kan ha vært en historisk person, da er teorien om Abrahams Gud styrket.

For det maksimale vi kan vise med at Abraham har eksistert er at det har eksistert en person som hevder at Gud har snakket til ham. Noe Skullerud uansett skulle slite med å falsifisere, selv om Abraham er ute av sagaen.

Kort sagt er det ikke slik at Guds eksistens blir mindre sannsynlig hvis Abraham ikke har eksistert. Tvert i mot blir  Abrahams eksistens mer sannsynlig hvis Gud eksisterer.

Det er rett og slett rimelig å tenke at Gud kan ha interesse for skaperverket (når han altså først har skapt noe så interessant) og på en eller flere måter kan kommunisere til sine skapninger. Det ville vært underlig om vi ikke hadde hørt om noe slik også i en fjern fortid for 4 000 år siden eller noe sånn, selv om det av gode grunner ikke er enkelt å finne endelige bekreftelser på eksistensen av en konkret nomade i ørkenen.

Spørsmålet er ikke så mye om vi kan vise at Abraham har eksistert (noe vi likevel skal se nærmere på under), men om tradisjonen han står i, inkludert Jesus og hans oppstandelse, kan være troverdig nok til å støtte at den snakker om den Gud som faktisk finnes (hvilket vi ikke skal se nærmere på nå).

For Skullerud er imidlertid saken opplagt. Abrahams Gud kan ikke ha eksistert siden fortellingene om Abraham omtaler folk som ennå ikke finnes.

Og fortellingen om Abraham er håpløst anakronistisk. Han kjøper Makpelahulen i Hebron av hetitten Efron, mer enn 200 år før hetitter fantes på denne jord. Og han møter filisterkongen Abimelek i Beer Sheva, ca. 800 år før filistrene og andre av "havfolket" strømmet inn i det indre Middelhav. Og brukte kameler som pakkdyr ca. 1200 år før kamelen ble innført som pakkdyr i området da assyrerne åpnet handelen på Sør-Arabia. Og så videre.

La oss ta dette punktvis.

1. Anakronismer i Det gamle testamentet trenger ikke bety at fortellingen er grunnleggende usann. Vi ser flere steder at det er lagt inn navn på f.eks. steder som er mer meningsfulle i samtiden enn når fortellingen skal foregå.Skal dette fungere som falsifisering må det vises at det nødvendigvis betyr at fortellingen er grunnleggende usann.
2. Når og hvor noe kan kalles for en hetitt henger sammen med hva som er ment med ordet. Det er ikke gitt at "hetitt" er samme gruppe som den som (muligens) først eksisterte noen hundre år senere. Det kan være mange Hansen-familier på ulike steder til ulike tider. Skal dette fungere som falsifisering må det vises at det er ment akkurat samme type hetitter.
3. Filister betyr strengt tatt bare "sjøfolk". Det er ikke noe i veien for at det kan ha eksistert grupper av bosettere som kom sjøveien også før "filisterne". Skal dette fungere som falsifisering må det vises at det også her er ment akkurat samme folk.  
4. Det finnes ulike faglige oppfatninger om når kameler eller dromedarer ble temmet, men det synes som tendensen er stadig tidligere datering, muligens til år 4000 f.Kr. Det er vanskelig å finne årstall og arkeologi er til lite hjelp. Det må uansett ha vært en lang prosess i flere faser, muligens med regionale forskjeller. Skal dette fungere som falsifisering må det vises at det er umulig at noen eksemplarer av disse dyrene kan ha vært brukt som pakkdyr på denne tiden.  

Konklusjon: Skullerud har ikke falsifisert noe som helst. Dermed hadde han tjent på en annen tone enn den vi hører i neste avsnitt.

Så Abraham-fortellingene er diktverk fra en langt senere tid. Abraham er en litterær person, en slags ibsensk Peer Gynt, og det samme er dermed Abrahams gud. Og det er altså hva vitenskapen sier om dette. At "Vitenskapen åpner for Gud", som Moan og Saugstad forteller oss, er ikke tilfellet.

Tvert i mot er det altså hva Skullerud forteller som ikke er tilfellet. "Vitenskapen" sier ikke at Abraham-fortellingene nødvendigvis er falske, selv om flere forskere mener det ikke er tilstrekkelig grunn til å se dem som historiske.

Og selv om det skulle være mulig å vise at Abraham ikke har eksistert, sier det oss ikke noe om hvorvidt "Vitenskapen åpner for Gud". Det ville bare vist at ikke alle fortellingene i Det gamle testamentet er historiske.

Noe rabbinere og teologer har sagt i århundrer.