Samtalen kommer selvsagt i kjølvannet av oppstyret etter kronikken i Aftenposten om at naturvitenskapen åpner for Gud.
Vi snakket heldigvis ikke forbi hverandre hele halvtimen.
Bare nesten.
The Lesson Scientists Never Learn
for 3 timer siden
3 kommentarer :
Ja, dette var då ei sivilisert replikkveksling. Truleg er det få som skiftar standpunkt etter å ha høyrt programmet, men eg er viss på at verknaden er betre enn om det hadde vore køyrd i Ukeslutt/Dagsnytt 18-stil.
Prolemet om liding vart nemnt. Eg tenkjer av og til at dette ser ut til å vera eit større problem for oss i Noreg no enn for mange i andre tidsaldrar og i andre land der ein i større grad sjølv opplever lidinga på kroppen. Fins det statisitkk rundt dette tru?
Grei samtale, ja, hyggelig og til tider interessant.
Jeg har dessverre ikke kjennskap til noen tall om hvordan dette med det ondes problem oppfattes i ulike land, men min enkle og anekdotiske erfaring er at det synes å oppleves vanskeligst der det er best å leve.
Det sammenfaller i hvert fall med et annet inntrykk, at lidelse og nød er av det som får mange til å søke Gud, for å få hjelp, trøst eller mening i en håpløs situasjon og motivasjon til å bekjempe lidelse og ondskap.
Nettopp der er en klassisk kristen tro slitesterk fordi den ikke legger skjul på at vi lever i en usikker tilværelse, en "høyrisikoverden" som Atle Søvik kaller det.
Det regner over rettferdige og urettferdige, går godt for den onde og ille for den gode, og vi ikke kan regne med bare "gode liv". Mens det altså løftes fram et stort ideal om en rettferdig og god verden, om Moses som befrir sitt folk fra fangenskapet og gudsriket som Jesus forteller om, der rike og fattige, vellykkede og mislykkede, verdige og uverdige, skal sitte ved samme bord.
Nettopp.
Eit liknande fenomen gjeld eutanasi og abort. Dei landa som har best helsevesen og sosielat hjelpeapparat, er dei der det oftast vert kravd rett til ein "verdig" (sjølvvald) død og abort av born som vil stå overfor særlege problem etter fødselen.
Legg inn en kommentar