Oss kosmonauter i mellom

Vi fortsetter den lettere lange æresrunden om gudsargumenter som startet her, og tar ferden ut til

3: Det kosmologiske argumentet.

Som vanlig starter Even positivt, og sier seg enig i deler av argumentasjonen. Ikke uventet kommer det imidlertid fort mørkere materie.

Jeg er som du vet enig i at det [kosmologiske argumentet] er et godt argument for at noe må ha eksistert fra evighet til evighet og være uskapt. Jeg vet godt at dette ikke har noe med den «kristne guden» å gjøre som jeg slurvet med i forrige innlegg. Du kjenner ellers mine innvendinger her, så jeg skal ikke gjenta dem. Når er ingenting ingenting? Gir det mening å snakke om tid og evighet et sted uten materie? Hvorfor er «noe» et mer unaturlig startpunkt enn «ikke noe»?

Jeg svarer kort og konsist (som altså selvsagt er noe annet enn fort og firkantet) og tar definisjoner først.

Ingenting er ingenting når vi ikke snakker om noe som helst. Altså ikke noe med eksistens, verken fysisk eller ikke fysisk. Mens Tomrom, vakuum, kvantefelt osv. er del av en eksistens med egenskaper og energi, lover og logikk.

Ikke noe har ingen egenskaper eller noe som helst potensiale for noe som helst. Ikke noe er ikke, finnes ikke i noen farge eller fasong, uten lover eller energier eller muligheter for noe som helst.

Hva som er tid og evighet er avhengig av hva vi legger i begrepene. I et fysisk univers er tid knyttet til endringer og når vi måler tid er det altså denne endringen vi snakker om (f.eks. perioder av stråling) - samtidig som tid er relativ, avhengig av hastighet, og altså inngår i Einsteins ligninger.

Det kan ikke være noe i veien for at det kan foregå endringer også i noe som ikke er fysisk (slik vi kjenner det fysiske), altså at det er mulig å kalle det som skjer for tid, enten det er tanker, ord eller gjerninger, selv om det ikke finnes noen bølgelengder e.l. det er mulig å måle eller telle.

Hvorvidt noe er (eller kan være) evig avhenger igjen av begrepsbruken. Siden det slik jeg har argumentert for ikke er mulig med et uendelig antall ekte realiserte hendelser krever dette at en evighet i fortiden ikke kan handle om fysiske hendelser, men om noe evig ikke fysisk, "det evige nå" e.l.

Mens en mulig evighet i fremtiden er åpen, og ikke realisert. Dermed unngår vi selvmotsigelsene som oppstår med realiserte, fysiske uendeligheter. En evig fremtid legger altså stein på stein og vil aldri bli realisert, men fortsette i all evighet med stadig nye hendelser.

Så til kanskje det viktigste, dette med startpunktet. 

Det er ikke slik at «noe» er et mer unaturlig startpunkt enn «ikke noe». Tvert i mot er dette berømte ikke noe et umulig startpunkt.

Siden noe ikke kan komme av ikke noe, må noe ha eksistert i all evighet. Det er altså ikke snakk om hva som er "mest naturlig", men hva som er mulig.

Even fortsetter med sitater fra Svar på tiltale fra s. 215, og kommenterer dem i påfølgende avsnitt.

"Felles for disse er at de tar utgangspunkt i noe som det er godt belegg for, som at universet eksisterer eller at svært mye taler for at det (eller en serie av univers) må ha hatt en begynnelse."

Når det gjelder vårt univers, har du opplagt rett. Men når det gjelder denne «serien av univers» skylder du oss mer argumentasjon for hvorfor «svært mye taler for dette». Jeg har ikke oppfattet at det er mye som taler for dette. Snarere har jeg forstått det slik at multiverset kan være uendelig i tid og rom, sammensatt av en uendelighet av universer som vårt.

Vel, det jeg gjør er både å argumentere ut fra fysikk og analytisk filosofi, samt oppgi kilder til fysikere som støtter dette (side 225-227), de samme som omtalt på Dekodet her. Det overrasker at Even verken nevner eller imøtegår det.

Vi fortsetter.

"For at noe skal kunne eksistere må det ha fått oppfylt betingelsen for at det eksisterer som det gjør nå, siden det jo kunne hatt en annen form eller bevegelse eller tilstand (altså er kontingent). Dermed er det slik at vi ikke kan ha en uendelig rekke av betingelser, fordi det da alltid vil være noe som ikke har fått betingelsen for sin eksistens oppfylt. Den logiske konklusjonen er at det må finnes en ubetinget betinger, altså en form for eksistens som ikke krever noen betingelse, grunn eller forklaring på sin eksistens (altså er ikke-kontingent, eller har det som ofte kalles nødvendig eksistens). Det er ikke mange andre kandidater til noe slikt enn en uskapt Gud."

«Det må finnes noe som står som alle tings betinger. Det må være noe som ligner på Gud. Derfor finnes Gud». Dette er bare påstander. Premisset at noe eksisterer er jeg selvsagt enig i. Men vi vet ikke hvorfor «noe» eksisterer. Det hjelper ikke stort bare å slå fast at det må være skapt av Gud slik du gjør her. Det er ikke en logisk konklusjon som følger nødvendig fra premissene. Det er et trossprang.

Jeg ser ikke grunnen til disse konklusjonene, siden jeg faktisk argumenterer (noe som bør fremgå av stikkord som "For at", "siden", "dermed", "fordi", "den logiske konklusjonen" osv.). Altså ikke "bare påstander", det er ikke påstander i det hele tatt.

Skal man argumentere mot dette, krever det å argumentere for at noe kan eksistere uten at det finnes tilstrekkelige betingelser til at det kan eksistere.

Det jeg "gjør her" er altså ikke bare "å slå fast", men føre en argumentasjon. Den følger nødvendig fra premissene. Skal man gå i mot den, må man vise at argumentet ikke har en gyldig struktur (altså er ulogisk), eller at det er feil i premissene.

Når Even ikke gjør noen av delene, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at han begår et trosspang. Og det uten å oppgi noen grunner andre kan vurdere.

Vi fortsetter.

Slik jeg ser det, koker mye av diskusjonen rundt det kosmologiske argumentet ned til diskusjonen om noe fysisk eller ikke-fysisk har evig og nødvendig eksistens. Du forsvarer din posisjon på følgende måte:

"Men kan ikke universet forklare seg selv? Nei, det ser altså ikke slik ut. Det er ingen kjente egenskaper ved det fysiske som peker på at det kan forklare sin egen eksistens. Det har ingen nødvendig eksistens, verken logisk eller i sin natur (”ontologisk”). Det fysiske har ikke en slik natur at det måtte eksistere, verken i seg selv eller på den måten vi er kjent med." 

Kan du være enig med meg i at dette ikke er et argument, men bare en konstatering. Hvorfor kan ikke det fysiske ha eksistert evig? Du bare slår fast at «det fysiske har ikke en slik natur at det måtte eksistere.» Hvorfor argumenterer du ikke for dette helt avgjørende punktet, men nøyer deg med bare å konstatere?

Siden jeg altså stadig argumenterer  på denne og de neste setningene, siteres fra side 218. Der argumenterer jeg bl.a. med at

Det er ingenting ved universet og dets bestanddeler (subatomære partikler) som tilsier at det ikke kunne vært annerledes (andre tiltrekningskrefter, andre partikler, andre gravitasjonskrefter etc. etc.). Siden universet ikke er resultat av nødvendighet, er det kontingent – og krever altså en forklaring.

Og fortsetter å forklare og begrunne på denne og de neste sidene. Hvordan dette kan leses som at jeg "nøyer meg med å konstatere" er uklart. Muligens skyldes det mangel på blikk for at avsnittene inngår i en lengre argumentasjon og altså ikke kan leses som at ett enkeltavsnitt (eller et par setninger) sier alt.

Even siterer og kommenterer videre.

"Hvis det er slik at det ikke finnes noe som vi kan kalle for Gud som har villet at det fysiske er som det er, kan vi ikke forklare hva som er grunnen til at universet eksisterer. Da er det uttrykk for noe rent vilkårlig. Det bare finnes. Universets eksistens er i så fall et rent faktum (brute fact) vi bare må ta til etterretning. Vi kan ikke forklare det, vi kan ikke forstå det, vi må bare gi opp."

Takk for den. Fint at du tar med slikt. Men vi «gir ikke bare opp». Vi bare venter med å konkludere til vi har en god grunn, som man gjør over alt ellers i vitenskapen. Universet kan kanskje forklares, men vi har ikke forklaringen ennå. En skapende gud er en mulig løsning.

Takker for takk, uten å gi opp forsøket på å forklare.

Ja, hele poenget er at Gud (og ikke en tilfeldig forbipasserende skapende gud) er "en mulig løsning". Faktisk den eneste mulige løsningen, hvis det finnes noen løsning.

Dette følger rett og slett av at universet - totaliteten av det fysiske - kunne vært annerledes, altså ikke er som det er av nødvendighet, men er kontingent. Som det fremgår av argumentasjonen i boken, er det slik at hvis noe skal kunne være en endelig forklaring, må den ikke selv kreve en forklaring.

Det jeg sier i boken er nærmere bestemt at

Når vi sier at noe er forårsaket eller betinget av noe, sier vi samtidig at det er forklart av noe. Kjenner vi ikke grunnen eller betingelsene, har vi ingen forklaring. Vi forstår ikke effekten uten årsaken. Effekten er ikke meningsfull hvis ikke årsaken er det.

Har vi å gjøre med en uendelig rekke der hvert ledd forklarer det neste, har vi ingen forklaring hvis ikke ett av leddene kan forklare seg selv. Selv om alle ledd er forklart av det forutgående, er ikke rekken forklart. Skal vi finne en endelig forklaring på noe, må vi med andre ord ha en endelig forklaringsrekke.

Dermed er det slik at hvis universet har en forklaring, må denne forklaringen være noe som ikke selv trenger å forklares av noe i universet (ellers blir det en sirkelforklaring eller uendelig rekke) eller av noe annet enn seg selv (ellers har vi bare flyttet problemet ett steg). Og da nærmer vi oss noe som ligner mistenkelig på hva vi kaller Gud.

Argumentasjonen her er knyttet Leibniz og prinsippet om en tilstrekkelig grunn, altså at noe først er forklart når vi kan finne en tilstrekkelig forklaring. Kan vi ikke det, er det altså ikke forklart. Dermed forsvarer jeg nettopp Evens poeng over, at vi må lete etter en god forklaring og ikke bare gi opp.

Noe som gjør det han sier i neste avsnitt problematisk.

En annen løsning er som du skriver at universet bare er en "brute fact" oppstått i et kvantevakuum sammen med en uendelighet av universer.

Slik jeg leser dette, er det to utfordringer. For det første at universet da ikke er en "brute fact", men har sin forklaring i den betingelsen som heter kvantevakuum (gitt at det er mulig for hele univers å oppstå i noe slik).

Den andre utfordringer er at dette ikke løser noe, fordi vi nettopp er ved det (som muligens Even egentlig mente å si) i en "brute fact", altså kvantevakuumet. Dette er noe fysisk og det er vanskelig å se at det ikke kunne vært annerledes (litt færre elementærpartikler, litt raskere generering av nye partikler osv.) og dermed ikke kan ha noen nødvendig eksistens.

Og er kvantevakuumet et "rent faktum" er det et faktum, ingen forklaring. Uansett hva vi lander på som "brute fact" har vi gitt opp å forklare det og bare konstaterer at det er slik, fordi det (og her er det bare å holde seg fast) er slik.

Mens Gud altså er en selvforklarende og nødvendig eksistens, slik jeg forklarer og utdyper i boken. Av en eller annen grunn ser Even det motsatte.

Guds eksistens blir også en slik «brute fact» for deg. Gud bare finnes. Det må vi bare ta til etterretning. For hvordan vil du svare på spørsmål om hvordan denne ikke-fysiske guden kan interagere med det fysiske. Hvordan kan noe som ikke er fysisk (hva nå det er) ha bevissthet og vilje? Det må vel også være noe vi ikke kan forklare, ikke kan forstå, og bare må gi opp å forstå? Gudstro er å heve det hele opp til et eterisk plan som ikke kan etterprøves eller utforskes på noen måte. Man må bare akseptere at det er sånn det er. Altså en «brute fact».

Siden jeg altså argumenterer for at Gud ikke er et "brute fact", er det uklart hva som er grunnen til at Even tenker slik. For Gud er rett og slett svaret på kosmologiske argumenter basert på at det må finnes noe som ikke selv trenger en årsak/betingelse/forklaring, fordi det er ubetinget og ikke-kontingent.

Ellers ender vi i uendelige rekker og altså ingen egentlig forklaring.

Siden det fysiske ikke oppfyller dette (kunne vært annerledes osv.) er Gud eneste mulige kandidat.

Så er det noe annet om vi ikke kan forklare hvordan Gud kan interagere, ha bevissthet osv., selv om vi altså som vi viste under punkt 2 i forrige innlegg (se også kommentaren her), kan argumentere rasjonelt for AT Gud kan og har dette.

At vi ikke kan forklare eller forstå alt ved Gud, er imidlertid ikke noe argument mot at Gud ikke er en selvforklarende eksistens, ubetinget og ikke-kontingent.

Dermed følger ikke Evens konklusjon.

Hvis man ser for seg en ikke-fysisk skapergud, så oppstår det flere forklaringsproblemer enn hvis man legger til grunn at noe rent fysisk har nødvendig eksistens. Det er et godt tegn for meg på hvilken av de to man bør satse på.

Hvis valget er mellom noe som er en forklaring (hvis det finnes en forklaring) og noe som ikke kan være en forklaring (fordi det alltid mangler minst én forklaring/betingelse/årsak), bør det være enkelt å se hva som har minst forklaringsproblemer.