Naturlover og andre mirakler

For å vise at miraklenes tid ikke er forbi blir dagens fortsettelse av svar på Even Grans kommentarer til Svar på tiltale nesten litt kort.

Siden naturens orden bare bekreftes av mirakler, blir de to avsluttende delene senere i uka dess lengre.

Denne gang handler det om

4: Naturlovene

"Hvis forklaringsprinsippet ikke gjelder kan vi heller ikke si om brudd på dette prinsippet er usannsynlig. Det ville også gjort det vanskelig å si at vi kjente noen empiriske sannheter, som at vann koker ved 100° C ved havoverflaten. Men siden vi kjenner empiriske sannheter (i hvert fall er det den vanlige oppfatningen), er forklaringsprinsippet sant" (side 203).

Har jeg oppfattet det riktig hvis du mener at hvis man forkaster Gud som ultimat forklaring, så kan man ikke lenger stole på naturlovene? Hvorfor holder det ikke at disse lovene bekreftes empirisk? Vi kjenner naturlovene fordi vi har testet dem ut. Vår kjennskap til dem bygger ikke på noe annet enn empirisk bekreftelse, og noe mer trenger vi ikke heller.

Før jeg svarer, trenger vi å se hvilken sammenheng dette står i. Det er altså ikke et forsøk på å si noe om naturlovene som sådan, men om dette med forklaringer. Temaet er kort sagt det vi i går omtalte som prinsippet om en tilstrekkelig grunn. I boken er dette enkelt beskrevet slik:

Et slik prinsipp om en tilstrekkelig grunn for noe kan formuleres på følgende måte: ”For alt som eksisterer, finnes det en grunn til at det eksisterer, enten som kausale effekter av andre ting som eksisterer eller som noe nødvendig i dets egen natur”.

Hva er grunnlaget for at vi kan vite eller forklare noe som helst? Regner vi med at noe har en god forklaring, eller gjør vi det ikke?  Dette går ikke på en "ultimat forklaring", men det generelle spørsmålet om forklaringer. Skal vi forstå hvorfor noe som helst hendte eller kan hende, trenger vi en tilstrekkelig grunn til eller betingelse for hendelsen. Skal vi forklare hvordan et eple ble til, må vi finne tilstrekkelige grunner som blomster, bier, trær osv.

Vi trenger ikke å finne hele historien til epletrær (Big bang, livets opprinnelse, evolusjon) for å ha en god forklaring på eplet foran oss. Prosessene knyttet til epletreet det kom fra er tilstrekkelige.

Leibniz følger som nevnt i prinsippet naturvitenskapens jakt etter svar og årsakssammenhenger knyttet til hvorfor noe er eller er blitt som det er. Hvorfor er himmelen blå? Hva er grunnen til at dyrearter endrer seg over tid? Hvorfor faller lette og tunge legemer like fort i vakuum? Hva er grunnen til at gudsargumenter er gått av moten?

Hva skjer om vi så melder oss ut av jakten på tilstrekkelige forklaringer?

Dropper vi prinsippet om en tilstrekkelig grunn er det ikke slik at vi likevel kan gi forklaring på alle (eller de fleste) naturfenomener. Nei, vi ender uten mulighet til å si om noen som helst forklaring på hva som helst er sannsynlig eller ikke.

Og dermed er vi over i det som Even siterte over, altså avsnittet som starter med at "Hvis forklaringsprinsippet ikke gjelder kan vi heller ikke si om brudd på dette prinsippet er usannsynlig."

Hvis vi ikke kan vite sånn noenlunde hvorfor noe er som det er, kan vi heller ikke vite om det vil fortsette å være slik - inkludert det vi kaller for naturlover. Hvis vi først mener det finnes noe som ikke har en tilstrekkelig grunn, er spørsmålet hvordan vi kan vite hva dette noe ikke er.

Hvorfor skal dette utelukkende gjelde forhold som univers, det fysiske som sådan og naturlover?

Hva er så naturlover? Hvorfor tror vi på disse? Hvordan i all verden kom noen på tanken om å tro på disse?

Litt enkelt sagt er naturlovene metaforer - knyttet til bestemte livssyn. De tilhører bokstavelig talt virkelighetsoppfatninger som har en lovgiver utenfor naturen. Troen på naturlover er ikke biologisk gitt og finnes ikke i alle kulturer eller til alle tider.

Historisk sett er forestillingen om naturlover et resultat at et brudd med polyteismen, altså en oppfatning av naturen som en kamp mellom lunefulle guder. Det var ikke Zevs eller Tor som sendte lyn, det kom av naturlige, lovmessige, årsaker.

Denne tanken vokste nærmere bestemt fram i Hellas i de første århundrene før Kristus, og ble for alvor rotfestet med middelalderens muslimske og kristne tenkning. En av de klareste forestillingene var av Gud som en lovgiver, enten vi snaker om etiske lover eller lover i naturen.

Hva så om vi dropper troen på Gud?  Kan vi som Even spør ikke lenger stole på naturlovene?

Vel, for det første er det da meningsløst å snakke om naturlover. Ser man ikke for seg en lovgiver, er det ikke rasjonelt å bruke ordet lov. Det hjelper ikke å bytte metafor til "naturvaner" siden det personifiserer naturen og noe upersonlig ikke kan ha vaner. Men siden det er tyngre å si kalle tyngdekraft for en induktivt antatt regelmessighet som når som helst kan endre seg uten at vi aner hvorfor eller hvordan, er det forståelig å holde seg til et kristent begrep som naturlover.

For det andre er det slik at selv om man holder fast ved naturlover som metafor, er det ikke enkelt å vite om vi kan ha tillit til dem hvis vi ikke godtar at de kan ha en forklaring, en årsak til at de er som de er og ikke plutselig kan endre seg.

Hvis vi avviser  prinsippet om alt må ha en tilstrekkelig grunn for å være som det er (som altså er viktig for gudsargumentasjonen på sidene dette er hentet fra), kaster vi barnet (forklaringsprinsippet) ut med badevannet (en virkelighet der Gud eksisterer).

Så kan man selvsagt si at "disse lovene bekreftes empirisk" og at vi "kjenner naturlovene fordi vi har testet dem ut". Ja, dette stemmer på et pragmatisk plan, så lenge vi aksepterer premissene som empirisk vitenskap bygger på.

Men spørsmålet jeg tar opp handler altså ikke om naturlover i seg selv. Det handler om tilstrekkelige forklaringer. Naturvitenskap er i stor grad drevet fram av jakten på slike forklaringer. Hvorfor skulle vi gi dem opp, når vi kommer til spørsmålet om universet (eller en serie av universer), naturlover osv.

Og hvordan har det seg at dette eksisterer som det synes å gjøre?

Begynner vi å først godta at noe kun er dette berømte "a brute fact", er spørsmålet hvor vi skal stoppe. Hvis universet er et rent faktum uten forklaring på hvorfor det er som det er, hvorfor er det ikke det samme med andre ting? Hvordan kan vi begrunne at noe som helst har tilstrekkelige forklaringer? Hvor går grensen?

Kan vi ikke vite hvor grensen går, eller om det er noen grense, reduserer vi tilliten til alle forklaringer og dermed til å vite noe tilstrekkelig.

Slik er det bare.