Og gjør man det her til lands, kan det rykke i både den ene og andre av bekymringsmusklene. Morgenbladets Håkon Gundersen skaper dermed lettere angstanfall her til gårds når han i reportasjen Luftighetsdoktrinen viser hvordan den økonomiske omløpslogikk har nådd også biblioteksfæren.
Det hele innledes med horrortrailereren Futuristene ville brenne bibliotekene. Bibliotekarene vil heller kaste bøkene. Og det helt uten spesialeffekter.
Ser man nærmere på kulturer finner vi fort ulike typer av hva man på sosialantropologisk kan kalle for økonomiske sfærer, men som kanskje heller burde ha hett noe i retning av livsrom eller kulturvern. Pengesfæren utgjør én type logikk og verditenkning, mens familiesfæren handler om helt andre. Når du sitter ved sengen og holder din syke datter i hånden, tenker du ikke på tapt timelønn. Spesielt ikke når hun smiler.
Det er rett og slett viktige grenser og motsetninger her som ikke kan brytes uten at det gjør ubotelig skade for tenkesett og tidbruk. Har vi ikke noe som transcenderer det kvantitative og materielle (her penger), ender det med at det kvantitative blir alt. Og ingenting lenger har noen egentlig verdi.
På samme måte har man i studier av ulike kulturer observert at det noen steder kan foregå en form for "byttehandel" knyttet til ektefeller (oftest koner). I bytte mot så og så mange kyr får du den og den ektefellen. Kyr har i slike kulturer en symbolsk verdi som gjør at ektefellens verdi ikke så lett trivialiseres (selv om vi er flere som kan reagere på skikken). De (altså kyrene) ales opp og voktes med livet som innsats. Og selv om de (fortsatt kyrene) noen ganger også kan byttes mot andre ting som har symbolsk verdi, bevarer de en høy kulturell verdi som - ihvertfall ideelt sett - indirekte styrker ekteskapet.
I bærekraftige kulturer er det høye barrierer mot at andre typer logikker trenger inn i særegne økonomiske sfærer.
Det hele forkludres og utarmes hvis en pengeøkonomi introduseres i symbolsterke sfærer. Men mot vestlige handelsmenn kjemper lokale stammer forgjeves. Begynner man først å selge og kjøpe kyr for penger, blir fort også ektefellers verdi monetær. Og dermed langt mindre verdt.
Denne type bytting av tenkesett skjer stadig i norsk kulturliv. Penger er makt og makta rår. Bevilgninger skal følges opp. Uten regnskaper kan det svindles. Man må rett og slett kunne vise til målbar effekt av budsjettønsker og pengeforbruk. Biblioteksstammen blir da fort beseiret av kommunale handelsmenn, selv uten tropehjelmer.
Dermed er tilstandsrapporten i bibliotekene at man må kassere bøker for å følge varehandelens logikk. For vi kan da ikke måle så luftige ting som å gi ungdom fra ulike samfunnslag og kulturer opplevelser, tilhørighet og kulturell basis. Da er det lettere og mer lukrativt å sikre luftige hyller og høy omløpshastighet.
Vi betviler altså ikke at bestanden må røktes. Men vi fascineres av begrunnelsen for at tempoet i kasseringsarbeidet nå er satt opp. Målet for om et bibliotek er veldrevet er blant annet omløpshastigheten. Omløpshastigheten er utlånet delt på bestanden. Og tallet for omløpshastighet inngår i KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), altså statistikken som rådmann og bevilgende myndigheter, kommunalt, fylkeskommunalt og sentralt, bruker i sin planlegging. Ingen fører seg i slik en stråleglans på seminar som en biblioteksjef med høy omløpshastighet.Løsningen er altså enkel. Det er bare å sette i gang og kvitte seg med bøker. Dess raskere dess bedre. Hvor vellykket et bibliotek er kan ikke måles i noe så lite merkantilt eller materialistisk som opplevelser. Det holder ikke med håpet om at én leser kan få en unik opplevelse av en nedstøvet roman i en krok eller på et magasin, en bok som var akkurat hva hun trengte akkurat da, etter å ha lett i hyllene i timer.
Døm på coveret.
Hvordan få opp omløpshastigheten? Låne ut mer? Ja visst, da blir omløpshastigheten høyere. Skjære ned på bokbestanden? Selvsagt! Da vil også brøken bli større. Og å fjerne bøker er enklere enn å låne ut flere. Sjauen på Nesbyen her i våres viste at kassering av 2500 bind bare tar rundt 70 arbeidstimer. «Med kasseringen har nå Nes kommet opp i et omløpstall på 0,62,» skriver Jannicke Røgler ved Buskerud Fylkesbibliotek i tidsskriftet Bok og bibliotek.
Er hun da fornøyd? Langt ifra. «Tallet tilsier at det fremdeles er behov for ytterligere kassering i samlingen.» En ofte sitert faglig vurdering, basert på normene til bibliotekeksperten Nick Moore, tilsier at omtrent halvparten av samlingene bør fjernes.
Nei, her må vi kvantifisere med tall som ikke kan bestrides.
I varehandelen er det god logikk i at varene bør ha høy omløpshastighet. Man bruker tall som å dele summen av vareforbruk med summen av varelageret. Er omløpshastigheten stor, er det mindre risiko for at varelageret blir gammelt og taper seg i verdi. Altså en god tommelfingerregel for vettuge kjøpmenn.
Så gjenstår det å se om Morgenbladets artikkel kan bringe tilbake bibliotekarers gamle tommelfingerregler. Men det er kanskje for mye å vente at offentlige myndigheter kan få noen minstemål av omløp i hodet.
Til det har vi for mye penger her i landet.
4 kommentarer :
Jeg kom bare til å tenke på det gamle uttrykket at ingen kan tjene to herrer samtidig.
God tanke, som passer ikke så rent lite utmerket også her.
Saken er i det hele tatt såpass ille at den fort fører til lamme ordspill som at alle og enhver av landets biliotekarer må omskoleres til bibliotekasserer.
Norske bibliotek skal kunne skaffe deg alt (eller i alle fall det aller meste), men alle bibliotek skal ikke ha alt. Hver enkelt bibliotekfilial her i landet er ikke et nasjonalbibliotek. Hvis de skal være det må det i så fall bygges mye større bibliotek enn de vi har i dag, og selv da kan det nok diskuteres om utgåtte fagbøker og romaner som aldri leses kan forsvare sin hylleplass. All litteratur er ikke aktuell litteratur.
Ellers debatteres dette selvsagt også i fagmiljøet, sjekk f.eks. her: http://plinius.wordpress.com/2008/06/13/p-13708/
Mitt inntrykk er at dette ikke er så omstridt innad i bibliotekmiljøet som utenfor, vi vet stort sett sånn cirka hvor skoen trykker. I en del bibliotek har det kanskje ikke vært tilstrekkelig med vilje eller tid til å føre en hensiktsmessig kasseringspolitikk, da må en av og til ta seg et "jafs".
For øvrig er det jo selvsagt hyggelig å se at bibliotek engasjerer.
Takk for noe oppklaring, ikke minst fordi den viser at temaet opptar til og med dere i bransjen;-)
Jeg har selv erfaring med at det kan oppfattes som utidig når noen utenfra kommenterer indre forhold i en bedrift eller en organisasjon, så det er flott å få noe mer innblikk i hva som foregår.
På den annen side ble jeg vel ikke bare beroliget av å lese diskusjonen du henviste til. Det ligger sikkert mye mer informasjon som bør gjøres tilgjengelig for en lettere bekymret almenheten, slik at vi blir trygge på at det ikke foregår noen lite konstruktiv økonomistyring.
Hvis det er slik at alle bøker skal kunne skaffes fra andre steder, altså at det foregår en intelligent porteføljestyring av den totale boksamlingen, er det selvsagt ikke andre utfordringer enn ledetider og god katalogisering.
Min erfaring er imidlertid (etter å ha vært rimelig flittig bruker i over 40 år (aller mest de første 10-20 årene, blitt noe redusert både p.g.a. flytting til steder uten bibliotek og fordi jeg etterhvert har funnet stadig færre bøker i hyllene og måtte bestille fra andre steder, og dermed møte opp på upraktiske steder flere ganger).
Min lidenskap for biblioteker er såpass at jeg til og med valgte biliotek i arbeidsuken på ungdomsskolen, på ett av de tre bibliotekene som til da var blitt saumfart og jevnlig tømt av undertegnede i en årrekke (og der jeg jevnlig ble bøtelatt for sen innlevering).
Men noe av det som jeg satte mest pris på, dengang som nå, var nettopp det å gå og kikke i hyller (og ikke i kartoteker). Og da etter gamle bøker, og ikke nye. Nye var lett tilgjengelig i bokhandlene, eller hos venner som hadde fått dem i gave.
De gamle bøkene, derimot, inkludert kuriøse om eldre teknologi (ekvivalentene til bok om EDB fra 1985) måtte man på bibliotekene for å finne. Noe av det morsomste å lese var faktisk gamle oppslagsbøker, helst fra et par generasjoner tilbake.
Når det nå virker det som om det er muligheten til å fjerne slike ting som brukes som argumentasjon, må jeg si at jeg stusser. Det virker nesten som om man er opptatt av at bibliotekene skal konkurrere utvalgsmessig med bokhandler? Men jeg har sikkert misforstått...
Uansett, neste gang man bedriver "kassering" av bøker, hadde det nok vært betryggende med en noe mer ydmyk og mindre triumfalistisk tone enn den jeg finner sitert hos Gundersen (selv om dette muligens er hentet fra rent interne publikasjoner der det er mye undertekst som ikke kommer med når det siteres eksternt).
Legg inn en kommentar