"Utelater arabisk vitenskap"

I føljetongen om arabisk vitenskap, er vi denne gangen kommet til den posisjon som dette har - eller rettere sagt, ikke har - i norske lærebøker i naturfag.

På forskning.no kan vi dermed lese at

- Da min marokkanske mann skulle høre vår datter foran en prøve i naturfag, oppdaget han til sin overraskelse at læreboka ikke sa ett eneste ord om arabiske vitenskapsmenns betydning for naturfagenes utvikling.

Det fikk Johansen Elmrani til å bestemme seg for å undersøke saken.

Undersøkelsene ble til masteroppgaven Det arabiskes plass i norske naturfagbøker for ungdomstrinnet, som hun leverte ved Høgskolen i Vestfold i januar 2008.

Ja, det er utvilsomt vesentlig å få perspektiver på naturvitenskapens røtter. Enten vi snakker om babylonere, grekere, indere, arabere eller middelalderens europeere som i enda større grad enn araberne har vært utelatt fra lærebøkene - og det ikke bare i naturfag.

I historiefaget nevnes vel i de fleste lærebøker hvordan araberne videreutviklet senatikkens kunnskapsområder (innen felt som matematikk, medisin, optikk og astronomi), mens de samme bøkene underkjenner viktige europeiske bidrag som ble avgjørende for f.eks. Galilei.

Jeg har f.eks. aldri i ungdomsskolens eller videregående skolers lærebøker i noe fag sett Philoponus (490-570) kreditert med samme eksperiment som Galilei med å se om tunge legemer faktisk faller fortere enn lette, og det over tusen år tidligere.

Eller hvordan Philoponus også på en rekke andre naturfilosofiske områder fløy i strupen på Aristoteles. Årsaken var rett og slett at han bl.a. inspirert av sin kristne tro - i motsetning til senantikkens toneangivende filosofer som nyplatonikeren Proclus - oppfattet at Aristoteles måtte tolkes og kritiseres som et normalt, syndig menneske, og ikke som et uttrykk for et ufeilbarlig guddommelig lys.

Saken blir ikke bedre av at man i stedet for å diskutere ulike typer filosofiske og psykologiske premisser (og la oss ikke helt glemme økonomiske, sosiologiske og juridiske) for en tilstrekkelig dyp, bred og bærekraftig rasjonalitet og empirisk vitenskap, svartmaler den europeiske middelalder. Mens man skjønnmaler andre kulturer.

Sentralt i dette står altså spenningen mellom hva som skal til for å klare kunststykket å la seg inspirere av imponerende antikke størrelser som Aristoteles og Galen, uten å stå med lua i hånden i møte med deres kontraproduktive perspektiver. Noe som i over tusen år viste seg ufattelig vanskelig.

Mens araberne i en periode gjorde det optimale ut av Aristoteles paradigmer (og der er det ikke vanskelig å la seg imponere), klarte europeerne over tid bragden å frigjøre seg fra ham, spesielt innenfor bevegelseslære og kvantifisering av eksperimenter.

Noe av det avgjørende synes å være en serie fordømmelser ved universitetet i Paris i 1277, av en rekke naturfilosofiske begrensninger på Guds allmakt. I stedet for å la Aristoteles filosofi avgjøre hva Gud hadde, eller kunne ha, gjort i skaperverket, ble det dermed stadig mer viktig rett og slett å se etter selv.

Selv om ikke alle i kirken hele veien satte like stor pris på konklusjonene, ble koblingen mellom matematikk og rasjonell empiri en godkjent, viktig og gyldig vei til konklusjoner om hva slags fysisk univers vi befant oss i. Selv under saken mot Galieli la kardinaler vekt på at vi måtte tolke bibelvers i lys av sannsynliggjorte empiriske konklusjoner, fremfor å la bokstavtro tolkninger være siste ordet. De fulgte med andre ord i fotsporene til både Augustin og Aquinas.

Når Galilei i lærebøkene beskrives som en av den moderne vitenskaps fedre, bør man for å få et (lære)rikere perspektiv, sjekke hans bestefedre, tanter (nåja, ikke så mange) og onkler i ulike kulturer og tidsepoker, enten vi snakker om Aleksandria på 500-tallet, Bagdad på 800-tallet, Kairo på 1100-tallet, Oxford på 1200-tallet eller Paris på 1300-tallet. Man bør til og med snuse litt på alkymister og astrologer.

Men heldigvis nevnes som oftest Kepler som var tidligere ute enn Galilei med konklusjoner som var enda mer i samsvar med realitetene.