Offentlig samtale

Bare uttrykket offentlig diskurs kan få noen og enhver til å løsne sikringen på revolveren. Og selv om jeg mange ganger har hatt stor glede av å lese Jürgen Habermas, er det dessverre ikke til å komme fra at han ikke formulerer seg på måter som får folk flest til å heve glasset.

Det hele blir litt paradoksalt når hans viktige artikkel som Morgenbladet forbilledlig har oversatt til dagens nummer, innledes med at "Religiøse ytringer bærer i seg fortiede moralske intuisjoner. Kan de la seg oversette til en offentlig argumentasjon?"

Hvorpå Habermas bruker svært stor spalteplass på en argumentasjon og språkbruk som er heller vanskelig å oversette til noe forståelig, verken offentlig eller privat.

Leser vi likevel, ved et mirakel, dette rett, er hans anliggende å få både multikulturalister, sekularister og religiøse til å etablere og inngå i et selvreflektert opplyst offentlig samliv. Eller på godt norsk at man velger å prate med hverandre, fremfor å hate hverandre. Noe som må bygge på at man forstår også seg selv, sett utenfra.

Habermas har ikke minst en rekke tankevekkere om kulturrelativismen.

Multikulturalismens radikale lesemåte støtter seg ofte på den feilaktige forestilling om en «inkommensurabilitet» av verdensbilder, diskurser eller begrepsskjemaer. I det kontekstualistiske perspektivet fremtrer kulturelle livsformer som semantisk lukkede universer som beholder taket på sine egne, usammenlignbare målestokker for rasjonalitet og sannhet. Derfor skal hver enkelt kultur, som et isolert og semantisk forseglet hele, være avskåret fra en diskursiv forståelse med andre kulturer. I diskusjonen skal det kun dreie seg om alternativet: underkastelse eller omvendelse, ikke om vaklende kompromisser. Under dette premiss kan bare en herskende kulturs maktambisjoner skjule seg, også med universalistiske ambisjoner, eksempelvis i argumentene for demokratiet og menneskerettighetenes allmenne gyldighet.

På ironisk og ufrivillig vis fratar den relativistiske lesemåte seg selv målestokkene for en kritikk av forskjellsbehandling av kulturelle minoriteter. I vår tids postkoloniale innvandringssamfunn går diskrimineringen av mindretallet vanligvis tilbake til fremherskende kulturelle selvfølgeligheter, som fører til en selektiv anvendelse av etablerte forfatningsprinsipper. Men dersom man slett ikke tar på alvor disse prinsippenes universalistiske mening, så mangler de synspunktene som overhodet kan avdekke en illegitim sammenfiltring av forfatningsfortolkningen med fordommer i flertallskulturen.

At han selv fort i praksis skaper et "semantisk lukket univers" synes verken han selv, eller den del av den litt vel opplyste offentlighet som han henvender seg til, å ta så nøye.

Oversetter vi dette til noe mer folkelig, sier altså Habermas at hvis man hevder at alle kulturer er like gode, har man ikke lenger mulighet til å kritisere noen kultur. Eller til å kritisere de som ikke er like begeistrede for alle sider ved det "fargerike fellesskap". Man gjør altså det ikke helt elegante sirkusnummeret å dra vekk teppet under beina på seg selv.

Uten felles kriterier for våre vurderinger, er det umulig å bli enige. Mener vi at det ikke finnes gyldige, felles kriterier for etikk eller argumentasjon, kan vi ikke si at andre tar feil. I et multivers kan aldri universene møtes.

Det er dermed lett å la seg begeistre når Habermas skriver at "I forfatningsstaten må alle legalt gjennomførbare normer kunne formuleres i et språk og offentlig rettferdiggjøres, et språk som alle borgerne forstår."

Selv om han altså selv skriver på en måte som nesten ingen av borgerne forstår.

Artikkelen avsluttes med at både "religiøse" og "sekulære" må få slippe til i det berømte offentlige rom, på like fot. Noe som ifølge Habermas sitter ganske så langt inne hos mange av de sistnevnte.

"For det første må personer, som verken er villige eller i stand til å dele opp sine moralske overbevisninger og sitt ordforråd i profane og sakrale andeler, også tillates å delta i den politiske meningsdannelse med et religiøst språk. For det andre burde den demokratiske stat ikke for raskt redusere den polyfone kompleksitet i det offentlige stemmemangfold, fordi den ikke kan vite om den da avskjærer samfunnet fra de knappe ressurser til mening og identitet. Særlig med henblikk på sårbare områder i det sosiale samliv forvalter religiøse tradisjoner kraften til overbevisende å artikulere moralske intuisjoner. Det som da skaper trengsel for sekularismen, er imidlertid forventningen om at de sekulære borgere i sivilsamfunn og politisk offentlighet skal møte sine religiøse medborgere som religiøse borgere på like fot.

Sekulære borgere, som møter sine medborgere med det forbehold at disse på grunn av sin religiøse åndelige holdning ikke kan bli tatt alvorlig som moderne samtidsmennesker, ville i så fall falle ned på nivået til en blott modus vivendi, det vil si en foreløpig ordning, og dermed forlate basis for anerkjennelse av det felles statsborgerskap. De kan ikke a fortiori – desto mer – utelukke å finne semantisk innhold også i religiøse ytringer, kanskje sågar fortiede egne intuisjoner som lar seg oversette og overføre til en offentlig argumentasjon. Dersom alt skal gå bra, må altså begge sider, fra hvert sitt perspektiv, innlate seg på en fortolkning av forholdet mellom tro og viten, som gjør et selvreflektert opplyst samliv mulig."

Det er med andre ord langt fra bare religiøse som må arbeide mer med forholdet mellom tro og viten. Også sekulære trenger selvinnsikt på feltet. Vi kan legge til at det kan være et første steg for oss alle å se at også viten bygger på tro.

Så er spørsmålet i hvilken grad ulike kulturer, nasjonaliteter, livssyn og trosretninger, for ikke å si psykologier og personligheter, faktisk er villige til - eller mentalt sett i stand til - å innlate seg på Habermas sitt velmente og nødvendige prosjekt. Hvis de i det hele tatt klarer å forstå det.

På mange måter virker det som om Habermas lever i et akademisk elfenbentårn, og vi tenker ikke da bare på ordbruken. Han har blant annet etter lengre diskurser (for å snakke habermasisk) med paven forstått at katolikker (og atskillige andre kristne) har en filosofisk og fornuftsmessig forankring som kan forsterke hans eget prosjekt.

Faren og fristelsen blir da å projisere dette over på alle andre retninger. Det er ihvertfall et betenkelig symptom å snakke som om begrepet "de religiøse" er prinsipielt meningsfullt i en offentlig samtale (selv om det kan være pragmatisk å bruke det), eller uttrykker noen spesielle likheter i synet på fornuft og folkestyre.

Det er ihvertfall ingen tvil om at noen tros- og tankeretninger egentlig tilhører samme univers som Habermas, selv om de noen ganger uten tvil befinner seg på hver sin planet (Habermas burde likevel hatt vett til å formulere seg slik at man ikke ender med å tro at katolikker "som kjent" først godtok "liberalisme og demokrati" (hva nå det er) "med Det annet vatikankonsil i 1965" (han bør i det minste snarest lese Leo XIII's encyclica Rerum Novarum fra 1891)).

Skal vi lykkes med en global, offentlig samtale, er nettopp minimumskravet at vi kan møtes i samme univers. Enten vi tenker språklig, psykologisk eller argumentasjonsmessig.

Ellers er det en viss fare for å ødelegge det. Noe som ikke alle retninger tar like tungt.