Humanist i hus

Gårsdagens gleder var flere enn at Nederland ikke la seg bakpå og lot Romania vinne. For sannelig lå ikke et nytt nummer av Humanist i postkassen, altså i øyeblikket Norges mest tankevekkende og betimelige tidsskrift.

Seneste nummer inneholder som vanlig en god kombinasjon av konstruktive og kontroversielle artikler. Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.

Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden, som her og her (Lasse Midttun behandlet ikke uventet boka mer sakssvarende i Morgenbladet).

Vi kan også anbefale Terje Emberlands analyse av antisemittisme i Norge mellom 1900 og 1940, rikt illustrert med karikaturer og propaganda. Konklusjonen er ikke spesielt uventet at deportasjonen av over 700 jøder fra vårt land under krigen ikke var drevet fram av indre norske forhold.

Men Emberland er åpen for at en av årsakene til at dette ikke ble bekjempet hardere, kan knyttes til det han kaller en latent antisemittisme med røtter både i gamle lover og religiøse fordommer. Han kommer dessverre ikke inn på spørsmålet om hvordan realiteten av latente (og dermed i noen grad også ubevisste) holdninger kan undersøkes, eller hvordan vi kan si noe om hvor stor andel de kan utgjøre av en helhetsforklaring. Uansett hvor opplagt vi måtte mene det er at de svevde over vannene.

Ellers falt vi også for Vibeke Blaker Strands vurdering av om, og i såfall på hvilken måte, retten til vern mot diskriminering, har betydning for ansettelser i Human-Etisk Forbund. Noe hun viser at den faktisk har.

Mens det er enkelt å begrunne at generalsekretæren må være humanetiker, er det langt verre å kreve det samme for administrativt ansatte eller vaktmestere. Så her er det bare for kvalifiserte kristne å søke på timen. Det tilbys hyggelige lokaler i kort gangavstand til en rekke menigheter og forsamlinger.

Bladet blir ikke dårligere av at den siste av fire artikler handler om bølgen av filmer knyttet til eksorsisme. Og selv om Egil Asprem har stor sans for dette, som fiksjon å betrakte, er han atskillig mer nølende til det han ser som "kristendommens revansj".

Det er spesielt The Excorsism of Emily Rose som Asprem setter under lupen, ikke minst fordi filmen påberoper seg noen skjær av dokumentar. Mot dette har han ikke uventet et ønske om å fremme en kritisk og agnostisk kultur som kan vurdere hvilke forklaringsmodeller som egentlig er de beste, eller mer rimelige (en formulering som antyder hvor vanskelig slike saker, og livssynsperpektiver generelt, kan være å avgjøre på noen som helst endelig måte - selv om Asprem nok legger opp til å uttrykke seg med ett og annet halvironisk understatement).

Bladet innledes forøvrig med en som så ofte gnistrende leder. Du kan se den i utvidet form her. Takk, hyllest og tre ganger hurra til redaktøren.

Selv om nok ikke samtlige abonnenter er like begeistret over ros som det lukter kristenmannsblod av, for ikke å si hvit europeer i sin aller beste alder, er det få blader forunt å gjøre alle til lags.

Det skal legges til den øvrige rosen at Humanist ikke engang prøver.

Oppdatert 30.06. med link til Bruckners artikkel.
Oppdatert 03.06.2016 med ny link til Bård Larsens artikkel.