Derfor kan du ikke stole på All Verdens Historie

Når jeg sliter med å åpne populærhistoriske blader er grunnen at det alltid inntreffer minst ett gysende øyeblikk, eller cringing moment som de sier i Great Russell Street.

Hvorfor kan du så ikke stole på slike blader? Det er ihvert fall tre grunner til det.

1: Artiklene er sjelden skrevet av spesialister

I stedet for solid, faglig vurdering baserer man seg ofte på andrehåndskilder.

Uten å være kompetent nok til å se når disse nøye tolker samtidige kilder, bygger på moderne myter eller spekulerer på egen hånd.

Oppspinn gjengis fort som gospel, synsing som sannhet og fordreielser som fakta.

Som i seneste nummer av All Verdens Historie (14/2012), som hopper på Hypatia-myten med alle beina.

Dermed forsterkes den moderne fortellingen om at "mange kristne betraktet vitenskap som noe hedensk" (som om naturfilosofi skulle handle om å dyrke guder) og at "man regner drapet på Hypatia som punktum for den antikke vitenskaps utbredelse i Romerriket" (side 36).

Og lar behendig være å nevne hvem disse "man" er og hvorfor vi finner blomstrende vitenskap i Romerriket i generasjoner etter Hypatia.

2: Redaksjonen mangler musikalitet for hva som er troverdig å si om perioder og personer

Det er derfor de slipper gjennom alle disse påstandene som at man i middelalderen mente jorden var flat, at kirken forbød disseksjoner eller at paven var skeptisk til titallssystemet.

3: Man jobber ikke nok med stoffet - enten det handler om å google eller dobbeltsjekke med andre kilder.

Resultatet viser seg når All Verdens Historie skal si noe om når det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria ble ødelagt (side 35).

Man vet ikke med sikkerhet når biblioteket ble ødelagt. Noen teorier går ut på at Cæsar brente det i 48 f.Kr., eller at biblioteket ble plyndret i forbindelse med urolighetene i 389 e.Kr.

Det er forsåvidt greit at man ikke skylder på Kirken eller noe slik her, men ikke fullt så greit at de to eneste eksemplene man oppgir antagelig er de eneste vi kan være noenlunde sikre på ikke er riktige. Eller presenterer det som en hypotese at "bokrullene fremdeles fantes under den arabiske invasjonen på 600-tallet".

Bør vi så slutte å lese populærhistorie?

Nei, slett ikke. Poenget er rett og slett som overskriften sier at vi ikke kan stole på tilfeldige artikler i slike blader - spesielt ikke når de sier ting vi ikke reagerer på.

For det er nok fort slik at det først og fremst er når de kommer til overraskende konklusjoner at mange begynner å undersøke.

Jeg vil dermed anta at flere fikk pepperkakene i halsen da de leste i omtalte nummer av All Verdens Historie (side 8) om denne meksikanske presten Calderón som i 1540 avga full tilståelse overfor "den katolske inkvisisjonen" for ondsinnet svartekunst (påkalle demoner, gjøre seg usynlig, hypnotisere, spå om framtiden, forflytte seg mellom kontinenter på et øyeblikk...).

Ikke fordi noen kunne få seg til å tro at dette var sant, men fordi den spanske inkvisisjonen viste rimelig sunn skepsis (aktor ba Calderón demonstrere sine kunster, men han nektet) og ikke dømte ham til bålet, men til eksil (tilbake til Spania) uten lov til å holde gudstjenester de neste to årene.

Konklusjonen er ikke verre enn at slike blader bør tas med noen klyper salt og helst stimulere til å lese videre for å etterprøve påstander. 

Hvilket ikke forhindrer at noen likevel vil streve med å tro at den lokale inkvisisjonen ikke straffet hardere.

Selvsagt finnes få regler uten unntak. Det har hendt at spesialister har skrevet populærvitenskap, særlig i noe mindre glorete magasiner (som Levende Historie) - og selvsagt stadig vekk i mer fagorienterte magasiner som faktisk presenterer forskning (som Historie, Arkeologi o.l.).

Det har til og med hendt at amatører skriver noe riktig, enten det er i blader eller på blogger.