Levende litteratur

Hvis du skulle mistenke at jeg ikke gjør annet enn å pønske ut svar på bokanmeldelser, kan jeg bekrefte at du som vanlig tar feil.

Noe av det andre som foregår ved siden av detaljer som jobb og hjem, er ymse artikler i de ymseste sammenhenger. Det foregår stort sett som følger: Noen spør, jeg skriver.

En av de mindre ymse er SEGL - katolsk årsskrift for religion og samfunn (utgitt av Nettverk for katolsk teologi) der jeg sensasjonelt nok har bidratt med presentasjonen Levende litteratur om romanen Manalive, skrevet at en viss G.K. Chesterton..

De to første avsnittene lyder som følger.

Vi har alle møtt dem. De dyrker sin ene lidenskap med glød og t-skjorter, enten vi snakker om fotball eller frimerker. Det er bare å skru på bryteren og monologen starter. Det er ikke vanskelig å plassere dem i en bås, det som er vanskelig er å få dem ut av den. Denne artikkelen handler ikke om en slik person.

For vi skal forsøke det umulige, å fange den engelske forfatteren G.K. Chesterton (1874 - 1936) i en kort artikkel. Når vi sier det, er det ikke bare fordi han skrev mye, men fordi han skrev om så mye på så mange måter. Og vi snakker ikke om en person som satte sitt lys under en skjeppe. Chesterton var like berømt som han var elsket, like kjent for sin slagferdighet som for sin humanitet. Når Aftenposten skrev om ham, holdt det med GKC i overskriften. Det er ikke tilfeldig at en amerikansk avis kåret Chesterton til en av de ti mest interessante i verden og da som ”the most human”. Ikke dårlig på en liste med alt fra tidligere presidenter, via kongelige til Helen Keller og Bernard Shaw.

Som jeg oppgir i en fotnote, var avisen forøvrig Hearst’s International combined with Cosmopolitan i juli 1932.

Lederartikkelen i SEGL åpner noenlunde slik:

Du finner flere smakebiter på tidsskriftet her.