Smalere bokanmeldelse

Det er ikke til å komme fra at det blir noe mindre blogging de nærmeste dagene siden hendene stort sett vil være opptatt av bæreposer og bestikk under en lengre helgetur for å inspisere juletreet på Trafalgar Square.

Blant det som vil bli lest er seneste bok i serien om Bernie Günther, den tyske politimannen og privatdetektiven (og en del annet), før, under og etter tusenårs tolvårsriket, mer hardkokt og med kvikkere replikker enn selv læremestre som Raymond Chandler.

Bernie har i løpet av så langt åtte bøker beveget seg ganske viden omkring, stort sett som dyd av nødvendighet, siden det å være presset tilbake i politikorpset og etterhvert inn i SS av en viss Heydrich, ikke er enkelt å leve med, verken personlig eller rettslig.

At han har en sterk tendens til å støte på noen av de mer ... interessante figurer (Göring, Himmler, Mielke, Peron...) i omløp, gjør pussig nok ikke bøkene mindre troverdige.

Politisjef med tydelig lederstil.

Noe henger nok også sammen med at det ikke er enkelt å tenke seg mer dramatiske intriger, i hvert fall så lenge vi snakker jordisk krim.

Oppmerksomheten er uansett ikke rettet mot hvor troverdige alle disse møtene er, siden leseren har mer enn nok med å veksle i tide mellom grøss og glis. Når man da ikke griper seg i å sjekke google maps etter gater og steder i Berlin og etterhvert et noe mer globalt omland.

Det er i det hele tatt ikke få barer, hoteller, politistasjoner, fengsler og fangeleire som er blitt identifisert og lagt i arkivet.

Aldri godt å vite når man får bruk for kunnskapen.