Frekke løgner

At mytenes tid ikke er forbi, bevises ivrig og iherdig på Det norske Hedningsamfunnets nettsider.

Bakgrunnen er et intervju med Oskar Skarsaune i Universitetsavisa i mai.

Her kan vi blant annet lese at

- Hvilken plass har naturvitenskapen i den kristne tro?

- I Bibelen får mennesket i oppdrag å dyrke og ta vare på jorden. En av måtene vi ivaretar dette oppdraget på er vitenskapelig forskning på hvordan verden er innrettet.

Skarsaune mener det ikke er tilfeldig at moderne naturvitenskap oppstod i en kristen kultur.

- Historien med Galilei er det store unntaket i kirken historie med naturvitenskapen.

I følge Skarsaune var det ikke det heliosentriske argumentet som skaffet Galileo trøbbel, men at han gjorde narr av paven i et av sine skrifter.

Det tilhører de små overraskelser i livet at kommentatoren Hume's razor ikke liker dette.

Dette er den frekkeste løgnen vi har hørt på mange evigheter, slike utsagn kan ikke få stå uimotsagt.

For å tilbakebevise Skarsaunes frekke løgner nevnes to eksempler, Bruno og Biblioteket i Aleksandria. Ødeleggelsen av det siste kalles til og med for trolig "det største tilbakeslaget i historien".

Ingenting kunne vært mer uredelig enn å hevde at kristedommens tradisjonelt har vært kunnskapsvennlig eller at Galileo var et enkeltstående unntak. Giordano Bruno ble brent på bålet for å forfekte de samme ideene som Galileo.

De kristne sørget trolig for det største tilbakeslaget i historien da de brant ned biblioteket i Alexandria sammen med mesteparten av arven etter antikkens Hellas og flådde innehaveren Hypatia levende. I røyken av Biblioteket forsvant bl.a. mesteparten av livsverket til Aristarchus av Samos som hadde foreslått det heliosentriske verdensbildet nesten 1800 år før det ble gjenoppdaget av Copernicus, og selv etter det kunne man bli forfulgt og drept av de kristne for å foreslå en så kjettersk ide.

Og ikke nok med det. Man legger i kurven også hele myten om at de kristne hadde skylden for en mørk middelalder, ikke minst p.g.a. Augustin.

Det tok over tusen år bare å nå opp på noenlunde samme nivå som de gamle grekerne hadde nådd flere hundre år før Jesu tid, og det var kun etter at arven fra antikken ble gjenoppdaget. Hadde det ikke vært for araberne, som reddet de gjenværende greske tekstene fra de kristne, ville trolig resten av dem gått tapt også.

Augustin mente som kjent at det ikke fantes noe mer å vite fordi Gud allerede hadde gitt oss svaret på alt i Bibelen.

Hume's razor virker dessverre her så overbevist i sin tro at det ikke faller ham inn å sjekke hva som faktisk har foregått i historien. Med andre ord er det fristende å konkludere med at det ikke er Skarsaune, men Hedningesamfunnet som sprer "frekke løgner" (selv om det sikkert ikke er bevisst, mytene sitter i ryggmargen).

Men nå er ikke dette så farlig, for her helgarderer man. Selv om alle slike tilfeller av historiske konflikter skulle vise seg å være "frekke løgner", handler "Religionsondet" per definisjon om "kunnskaps-fiendtlighet" (det hadde nok vært mer tillitsvekkende i en slik polemisk sammenheng å beherske orddelingsreglene).

Religion og vitenskap gir ikke bare inkompatible svar, men de bygger på fundamentalt motsatte tenkemåter. Den virkelige konflikten mellom religion og vitenskap handler ikke primært om evolusjon vs. kreasjonisme eller hvorvidt det i det hele tatt eksisterer noe overnaturlig, men om hvorfor vi tror noe i det hele tatt. Vitenskapen spør hva det er grunn til å tro ut fra de empiriske data som er tilgjengelige, og retter seg etter dette. Noen "tro" utover dette har ingen plass i en vitenskaplig tenkemåte. For øvrig vektlegger vitenskapen skepsis, kritisk tenkning og empirisk uttesting av påstander. Ikke minst vektlegger vitenskapen som tenkemåte intellektuell redelighet: man opererer ikke med ett sett med regler for det man selv tror og helt andre regler i alle andre sammenhenger. Ideer som trenger å "holdes hellige" for å overleve, har ikke livets rett i utgangspunktet.

Til sammenlikning vektlegger den religiøse tenkningen tro for troens skyld, nedvurderer tvil og søker å immunisere seg mot kritikk eller uttesting av enhver art. For i det hele tatt å kunne tro det de gjør kommer religiøse ikke utenom å måtte senke standardene for rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet. Allerede premisset om at "det er nok å bare tro" noe i det hele tatt bringer religionen i konflikt med vitenskapen som tenkemåte, og stimulerer til generell kritikkløshet og irrasjonalitet.

Denne type vinklinger har mye for seg hvis målet er å si noe om vanlige forskjeller mellom vitenskap på den ene siden og livssyn og verdier på den andre.

Men hvis man som her synes å bygge opp under misforståelsen at vitenskapen bør eller kan være grunnlaget for livssynet, blir dette med respekt å melde tøv.

Noe som ikke minst viser seg i at man på den ene siden setter opp "religion" og "den religiøse tenkning" i en bås, og på den andre "vitenskap" og "den vitenskapelige tenkning". Og ved det idealiserer begge bort fra den virkelige verden og over i en Ond og en God motpol.

Dermed ender det hele mer i karikaturer enn konstruktive innspill. Man viser ingen synderlig kritisk tenking om sitt eget ståsted. Det utvises ingen nyanser eller til og med mulighet for overlapp og/eller avhengigheter mellom ulike former for tro og viten, mellom livssyn og liv, melom filosofi og forskning, for ikke å si mellom premisser og førviten, mellom det preteoretiske og vitenskap.

Nei, her gjelder de klare og rene linjer. Har man erklært at det er en konflikt, gjelder det å grave skyttergraver og lage flyveblader.

Og da kan man ikke tillate seg å fire en tomme. Man kan da beskylde andre for "frekke løgner", uten en gang å se etter. Mens andre handler i tro, har man selv viten. For her gjelder ikke empiriske studier eller historiske kilder. Dette handler om definisjoner, om deduktiv logikk.

Akkurat som det som tok vel overhånd i senmiddelalderen.

Men Hume's razor nøyer seg ikke med det. Ved å heve debatten om tro og vitenskap over spørsmålet om det virkelige forholdet mellom disse gjennom historien, nedvurderer han "tvil på eget ståsted". Det minner mistenkelig om å søke "å immunisere seg mot kritikk eller uttesting av egne påstander".

Hvilket igjen ender med at man i praksis senker standardene for rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet.

Uten at dette er mange snevene sensasjonelt i religionskritikk eller livssynsdebatt.