Harris rir og ror

Det begynner vel å bli noen år siden jeg sluttet å forbause meg over denne gjengen med det pussige navnet nye ateister.

Men det betyr ikke at jeg klarer å holdet hodet helt fra å begå opptil flere bevegelser i horisontalplanet når utspillene kommer.

En av de mer ustoppelige kilder til gullkorn er som kjent Sam Harris som fortsetter sine utfall mot Francis Collins og kristne vitenskapsmenn generelt.

The fact that some scientists do not detect any problem with religious faith merely proves that a juxtaposition of good ideas/methods and bad ones is possible. Is there a conflict between marriage and infidelity? The two regularly coincide. The fact that intellectual honesty can be confined to a ghetto—in a single brain, in an institution, in a culture, etc—does not mean that there isn’t a perfect contradiction between reason and faith, or between the worldview of science taken as a whole and those advanced by the world’s “great,” and greatly discrepant, religions.

Neivel, og fortsatt uten å tilkjennegi et eneste lite snev av innsikt i vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi.

Harris nøyer seg med andre ord ikke bare med å snakke om potensielle spenninger. Han er i stedet tro mot dogmet om en fullkommen motsetning mellom tro og fornuft.

For så å levere klare bevis på at at han selv er ganske fullkommen på feltet. Vi ser dette når han som så ofte tyr til egen tro fremfor vitenskapelige funn og lar seg styre mer av fordommer enn forskning, i en kommentar til boka vi omtalte i går.

But let’s be honest about how Mooney and Kirshenbaum view public discourse in the United States: watch what you say, or the Christian mob will burn down the library of Alexandria all over again.

Harris forteller imidlertid ikke hvordan han ser for seg at noen skal gjenta noe som aldri har skjedd.

Saken blir ikke mye bedre når han skal snakke om rasisme, utfra sin fornuft.

Utgangspunktet er James Watson, den kjente pioneren innen DNA-forskning, sine uttalelser om afrikanere der han sier at “all our social policies are based on the fact that their intelligence is the same as ours - whereas all the testing says not really”.

Fulgt opp med enda friskere utsagt om at han håpet alle var likeverdige, men at "people who have to deal with black employees find this is not true".

Noe som forøvrig føyer seg fint inn i rekken av utalelser som at homofile fostre bør aborteres og at geneforskning i hvertfall vil kunne føre til sympati for de underlegne.

“Unfair discrimination exists whether we like it or not; I wouldn't have married a gum-chewing vegetarian. Ultimately, we'll help the people we discriminate against if we try to understand more about them; genetics will lead to a world where there is a sympathy for the underdog.”

Sam Harris har heldigvis nok tro til å si at Watsons synspunkter på rase er foruroligende. Men avslører så utfordringene for de som ser på "fornuft" (= vitenskap, må vite) som bedre enn "tro" (= overtro, må vite).

James Watson’s opinions on race are disturbing, but his underlying point was not, in principle, unscientific. There may very well be detectable differences in intelligence between races. Given the genetic consequences of a population living in isolation for tens of thousands of years it would, in fact, be very surprising if there were no differences between racial or ethnic groups waiting to be discovered. I say this not to defend Watson’s fascination with race, or to suggest that such race-focused research might be worth doing. I am merely observing that there is, at least, a possible scientific basis for his views. While Watson’s statement was obnoxious, one cannot say that his views are utterly irrational or that, by merely giving voice to them, he has repudiated the scientific worldview and declared himself immune to its further discoveries. Such a distinction would have to be reserved for Watson’s successor at the Human Genome Project, Dr. Francis Collins.

Med andre ord mener Harris i fullt dagslys at Watson - med uttalelser som sitert over - ikke har stilt vitenskapen i vanry eller har kommet med fullstendig irrasjonelle synspunkter. For de har jo - potensielt sett - et vitenskapelig grunnlag.

Av dette lærer vi at Harris ikke prinsipielt sett vil la være å forsvare rasisme som fornuftig. Hvis det genetisk sett viser seg at det er store nok forskjeller mellom raser.

Selv om Harris i dag sikkert ikke er i nærheten av å være rasist, eller tror at "den vitenskapelige virkelighetsforståelsen" og "dens videre funn" noen gang vil vise store forskjeller mellom rasene, tilkjennegir han ingen større refleksjon. Han tar ingen steg til siden eller noen forbehold om å legge seg nesegrus for vitenskapelige funn.

Som - litt avhengig av fagfeltet - alltid vil være foreløpige og med atskillige tolkningsmuligheter.

Sam Harris lider av å være barn av sin tid. Siden han har vokst opp i kjølvannet av borgerrettskampene i USA, oppfatter han visse standpunkter som så opplagte at han ikke tar seg bryet med å se på premissene for dem. For det var ikke genetiske grunner til at rasismen fikk seg stadig flere skudd for baugen etter andre verdenskrig.

Eller for kampen mot rasehygiene lenge før krigen.

I sin iver etter å angripe Collins, ender Harris med å forsvare Watson fordi han er villig til å følge vitenskapelige funn. Varmen for Watson svekkes nok ikke av at han er ateist.

Mens de som har andre begrunnelser for sine synspunkter enn Harris sin "fornuft", inkludert en religiøs og/eller prinsipiell og premissbasert motstand mot rasisme, ikke kan tolereres.

Uansett hvor genetisk like de måtte være nye ateister.