Aftenposten uten innsikt

Det er sjelden å se en artikkel basert på flere myter og misforståelser enn Henryk E. Malinowskis Boken som snudde universet opp ned i Aftenpostens Innsikt for april 2009.

Det starter friskt allerede i ingressen.

”Jorden og mennesket var universets midtpunkt. Kirken lyste i bann alle som torde å hevde noe annet”.

Denne type tøv viser dessverre hvor lett historiske myter kan slippe gjennom en redaksjon som ikke har kalibrert fordomsradaren.

Selv om man heldigvis også har en rekke bra artikler i bladet, som hvordan "Kristus-myten" har inspirert litteratur og film, er det betenkelig at slike vandrehistorier blir hva mange leser nå i påsken - uten motforestillinger.

Skulle jeg rekke å sende et leserinnlegg før påsken, er det vel også usikkert om det kommer et dementi i neste nummer.

At kirken opptrådte intolerant og korttenkt overfor Galileo og det solsentrerte verdensbildet på 1600-tallet, betyr ikke at man lyste "i bann" Kopernikus eller andre som hevdet at jorda gikk i bane rundt sola. I stedet handlet Galileo-striden om en kamp mellom sterke personligheter, ulike vitenskapelige retninger i en svært urolig samtid (midt under 30-årskrigen) og om hvorvidt teorier skulle påstås at være beviste når de vitterlig ikke var det.

Uansett detaljer og nyanser i akkurat dette, føyer det seg inn i myten når det hevdes at middelalderens geosentriske verdensbilde

”passet Kirken perfekt: Jorden som universets ubevegelige sentrum, var en forlengelse av og et symbol på pavens urørlige posisjon og absolutte makt. Å bestride jordens sentrale posisjon ble altså sett som å utfordre pavens makt.”.

Alt selvsagt uten en eneste samtidig kilde, for ikke å si en nyere historiker.

Og så blander man på sedvanlig vis inn filosofen, mystikeren og kverulanten Bruno som ble henrettet for et spekter av anklager med spesiell fokus på hans okkultisme.

Bruno ble brent i 1600, men ikke på grunn av astronomi. Det er i det hele tatt ingen naturfilosofer som ble henrettet av kirken for sin naturvitenskap. Bildet av Bruno som martyr for moderne tanker er misvisende. I realiteten var han ingen naturvitenskapsmann. Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet.

Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av syner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen.

Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større med hans evne til å legge seg ut med folk.

At Bruno-myten hos mange fortsatt handler om at han skal ha vært en martyr for vitenskapen, viser dessverre hvor vanskelig det er for vitenskapen å beseire myter.

Men Frances A. Yates biografi Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos fra 1964 bør vel snart bli kjent i norske media?

I stedet er det altså myten om jordens priviligerte posisjon som blir priviligert i Aftenposten.

”Fra å være universets navle ble jorden, sammen med menneske- heten, med ett degradert til et av mange himmellegemer.”

 Røttene til vandrehistorien er lange. Først ute var antagelig satirikerne Cyrano de Bergerac og Bouvier de Fontenelle (1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ydmyket menneskets forfengelighet, fordi det viste at vi ikke var noe spesielt (se f.eks. D.R. Danielson i The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001, eller enda bedre C.S. Lewis sin utmerkede The Discarded Image om middelalderens tenkesett).

Etterhvert ble myten en del av Opplysningstidens mange ikoner som de tuftet sine prosjekter på.

Kant kunne dermed markedsføre sin erkjennelsesteori som en kopernikansk revolusjon eller vending, uten store protester. Han beskrev den som akkurat like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets sentrale plass, som han mente Kopernikus sin modell ble oppfattet i samtiden.

I realiteten hadde jorden i det greske og middelalderske verdensbilde lavest verdi. Man så ingen sammenheng mellom "høy verdi" og "fysisk midtpunkt". En slik logisk kortslutning var like irrasjonell dengang som nå.

Det som lå i sentrum av det fysiske universet var i stedet søppeldynga, tilværelsens sump. Noe som understrekes ved at det som lå i midten var helvetet, slik for eksempel Dante beskriver i sin Guddommelige Komedie.

Skulle man finne det fullkomne måtte man bevege seg til himmellegemene og vesenene som befant seg lenger ute enn månens bane – og Gud og himmelen befant seg ytterst. Man skilte skarpt mellom det jordiske (alt nedenfor månen) og det himmelske. Å løfte jorden opp til det himmelske, til det å være en planet, ga jorden større verdi.

En av Kopernikus sine støttespillere, matematikeren Rheticus, kunne dermed skrive at Jordkulen er blitt opphøyet, mens sola har steget ned til universets midtpunkt. Vi finner tilsvarende fremstillinger i Kepler og Galileos skrifter som viser at jorden nå fikk høyere verdi.

Men dette ble altså snudd på hodet, i strid med alle samtidige kilder. I stedet for å forholde seg til vitenskap, følger man Opplysningstidens myter.

På mange måter er Kopernikus blitt en lakmustest på journalistikk. Når media skriver om Kopernikus, ser vi hvor vanskelig det er ikke å la troen bestemme konklusjonene. Avisredaksjoner kommer ikke engang på tanken å se i historikernes kikkert.

Så spørs det hva man skal tro om hvor mye verdi Aftenposten vil tilskrive mine kommentarer.