Ragnarock og Mayhem

Og hva annet er bedre å kollapse til enn gjenhør med filmene og intervjuene om det norskeste av det norske, Ragnarock (vi snakker 1973 og 74 - der undertegnede var i den jublende (og etterhvert lettere pipende (Band Ble Forsinket)) mengden) og black metal (fra 80- og tidlig 90-tall), sistnevnte med intervju-DVD'en Once Upon A Time In Norway.

For en som var forespurt om å være vakt ved Klemetsrud kirke 6.6.96, mangler sistnevnte selvsagt ikke helt potensiale for noen smuler andre følelser enn de som oppfatter kirken som del av Den store Sata sammensvergelsen, som symbolet på Det Autoritære Man Må Bekjempe med dundrende autoritære akkorder, for ikke å si soloer.

Og dyrehoder.

I ettertid er det nok ikke helt til å komme fra at Ragnarock (på den ene siden) oppfattes som overraskende folkemusikalsk (men du verden så intenst og intelligent nettopp p.g.a. dette) midt oppe i alt opprør og lydtrykk (også interessant at de som for tiden omtaler DVD-utgivelsen som kom denne uka unnlater å nevne Sjangeren Som Ikke Kan Nevnes og i stedet henfaller til uttrykk som tidens spennende sammensmeltning av jazz, rock og folkemusikk), mens Mayhem og norsk black metal (på den andre siden) oppfattes som lettere parodisk teatralsk, men begge deler er samtidig uttrykk for sterke, ekte og ærlige holdninger.

Og langt over snittet av musikalitet.

Dessverre var det altså noen (som for vårt lokale band Mayhem) forstyrrede utenfor kjernen (spesielt i slike grufulle bakevjer som Bergen) som tok dette litt vel på alvor, noe som endte i en tragisk kollisjon mellom image og fanatisme. Vi snakker altså om den selvbestaltede "greven", fyrstikker og drap.

Disse sidene av norsk musikkliv er godt presentert på DVD'ene, Ragnarock med kameraene rettet mot musikken, Once Upon A Time In Norway mot menneskene, inkludert presten i den ene av kirkene som brant.

Skulle noen andre kollapse en kveld, er dette altså å betrakte som et tips.