Oppstandelse blant teologene

Siden det er Dagen i dag, er det på sin plass å reise seg og holde en liten preken.

I en ellers utmerket artikkel om hva som skjer når selveste dommedag uteblir (i antologien Dommedag! - Verdens undergang før og nå, (Humanist forlag, 2008) side 148-50, opprinnelig fra Humanist 2/3-1999, side 37-38), skriver religionshistoriker, skeptiker og ofte hedersmann Terje Emberland om Jesu oppstandelse.

"Ingen av evangelienes fortellinger er mer uklare og motsigelsesfylte enn de som berører selve kjernepunktet i den kristne tro: Jesu oppstandelse.

Teologene har forgjeves lett etter den historiske realitet bak villniset av senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer. Konfrontert med problemet å etablere historiske fakta, henfaller de til et psykologisk argument for oppstandelsestroen. "Hvordan kan man forklare den dramatiske forandringen i disiplenes sinn, fra dyp fortvilelse til martyrisk vitneiver, hvis ikke Jesus virkelig oppstod og viste seg for dem?".

Det som kan besvare dette er i følge artikkelen teorien om kognitiv dissonans. Dette er en psykologisk mekanisme som inntreffer når en sterk og befestet forventning ikke går i oppfyllelse. I stedet finner man ulike teknikker for å flykte unna og motvirke motbevisene.

Dess mer udiskutable motbevis, dess sterkere tro.

Uansett hva som er det kognitive motivet, forlater Emberland temaet dommedag for å forklare Jesu oppstandelse på to sider. Han mener å se nettopp dissonans-fenomenet når disiplene oppfatter "hans arrestasjon, dom og henrettelse" som et "dramatisk nederlag" og "konkret motbevis mot den troen de hadde på ham." Dermed er det nettopp Jesu død som førte til at kristendommen "ble noe".

Emberlands forelegg John Gager kan dermed konkludere i Kingdom and Community (New Jersey 1975) med at

"den frenetiske misjonsaktivitet som Jesu tilhengere utviser etter hans død er et forsøk på å redusere den dissonans som oppstod [d]a Jesus ikke realiserte Gudsriket, men døde en nedverdigende død på korset.

Nå vil selvsagt en seriøs vurdering av ikke bare denne argumentasjonen, men spørsmålet om Jesu oppstandelse som sådan, kreve et eget kapittel, eller en egen bok (se også f.eks. Harald Hauges presentasjon av en debatt om oppstandelsen).

Men vi kan her litt kort kommentere at denne teorien i seg selv kan sees som et resultat av noen smuler kognitiv dissonans.

Den befestede troen som Gager baserer seg på er at "teologene" (hvem nå de er, som på alle fagfelt finnes en rekke skoleretninger, tradisjoner og paradigmeskifter), har gitt opp å argumentere historisk for Jesu oppstandelse.

Siden de dermed henfaller til psykologisk argumentasjon (disiplenes dramatisk endrede sinn), må argumentasjonen handle om å finne andre psykologiske forklaringer.

At det er mulig å avfeie eller overse det omfattende materialet som teologer og historikere har levert om oppstandelsen som et historisk spørsmål, frister kort sagt til psykologiske vinkler (hvis vi ser bort fra forhold som dårlig research som igjen krever sin forklaring).

Muligens er man så befestet i sin tro på at Jesus ikke kan være blitt reist opp fra de døde (noe som strider mot naturlover, samtidig som mirakler ikke er historikernes favorittforklaring), at man lettere kognitiv beklemt flykter unna det lett konstaterbare faktum at det er skrevet metervis om dette, både før og etter Gager i 1975.

Det er med andre ord fristende å bruke dissonans for å forklare at man overser eller bortforklarer bøkene om temaet. Dermed er det ikke underlig om man ender med en tunnel vision som kun oppfanger retninger som snakker om "senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer".

Som en kognitiv motgift hører dermed med på en første påskedag å nevne en del enkle populariseringer og mer omfattende fagbøker som tydeliggjør at "teologene" ikke direkte har gitt opp å finne "den historiske realitet" bak evangelienes oppstandelsesberetninger.

Og at det ikke er vanskelig å finne en rekke teologer som argumenterer for at dette konvergerer mot at Jesus faktisk stod opp.

Spesielt hjelper det om man ser på materialet historisk og ikke tar som utgangspunkt at fortellingene per definisjon er sanne og må leses som stenografiske gjengivelser.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om å "bevise" Jesu oppstandelse, på syv minutter. Men det bør kunne bevise at spørsmålet handler om mer enn psykologi.

Et utvalg Teologi/Historie:
Wolfhart Pannenberg - Revelation as History (Macmillan, 1968)
John Warwick Montgomery: Where is History Going - A Christian Response to Secular Philosophies of History (Bethany Fellowship, 1969)
W. L. Craig: The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Edwin Mellen, 1985)
W. L. Craig: Assessing the New Testament Evidence for the Historicity of the Resurrection of Jesus (Edwin Mellen, 1989)
S.T. Davis: Risen Indeed: Making Sense of the Resurrection (SPCK, 1994)
N. T. Wright: The Resurrection of the Son of God (Augsburg Fortress, 2003)
J.D.G. Dunn: Jesus Remembered (Christianity in the Making, Vol. 1) (Wm. B. Eerdmans, 2003)

Et utvalg Populariseringer

Frank Morison: Who Moved The Stone (Faber & Faber, 1930)
John Warwick Montgomery: History and Christianity (IVP, 1965)
Michael Green: Man Alive (IVP, 1967) og The Day Death Died (IVP 1982) (begge finnes i norske utgaver)
George Eldon Ladd: I Believe in the Resurrection of Jesus, (Hodder & Stouhgton, 1975)
G.R. Habermas og M.R. Licona: The Case for the Resurrection of Jesus (Kregel Publications, 2004)