lørdag 18. april 2009

Dagens DVD

Det er vanskelig å skjule at jeg noen ganger viser en over snittet begeistring for ett og annet tema i lunsjpausen på jobben.

Resultatet er ufravikelig. Bjørn Are er en [insert ett eller annet]-nerd.

Ofte går det greit for én ting. Det kan de fleste tolerere. Takhøyden er lav for at noen er opptatt av ett eller annet.

Noen ganger også hvis det handler om to eller (til nød, og da synes nok enkelte å holde seg litt vel hardt fast til det som måtte befinne seg av stoler i området) tre ting. Men deretter inntreffer nok noen grader av kognitiv dissonans. Dette fremgår fort av hyppigheten av himling med øynene, forsøk på å snakke om dagens VG (eller, hvis man er seriøs, om jobben), eller rett og slett fraværet av enkelte personer på neste lunsj.

Det er med andre ord ikke bare forelesere på universitetene som kan måles i halveringstid.

Etterhvert har nok mange lunsjofre blitt utsatt for noe så samtalestoppende som et og annet fanatisk treminutters kåseri om Beatles, Donald, Gentle Giant, ELP, Bysants, Galileo, Da Vinci-koden, Watchmen, Max Manus, Corto Maltese osv. etc. m.m. o.l..

Men skal man ha en statistisk sannsynlighet for bli mottatt med mer enn himling med øynene, hjelper det å avsløre en over snittet begeistring for indianernes historie.

Og da kommer det godt med ikke bare å trekke fram en lengre reise i USA i 1982 for å studere slagsteder, men hvis det passer seg slik å nevne atskillige bøker (Allan Eckerts mer eller mindre samlede verker, Dee Browns ymse bøker, Roberts, Highwater, Parkman, Adams, Delora osv. etc. m.m. o.l., for ikke å si Cooper, Ellis og Henry (og en viss Louis Masterson)) som bare befinne seg i hyllene.

Og noen DVD'er.

Senest ute er The Great Indian Wars: 1540-1890.

Vi snakker her om en rimelig bredt anlagt greie om indianerkrigene, spesielt slettestammene. Og etter å ha vært gjennom noen bøker om temaet er det vel ikke helt til å unngå at man sitter igjen med ganske så blandete følelser.

Du verden så flott og du verden så lite. Og du verden så mye feil og mangler. Uten at det egentlig utgjør noen krise for oss tolerante og menneskevennlige menere.

Generøsitet overfor de som våger seg på prosjekter som å anskueliggjøre mine yndlingstemaer for TV, er det bare å se bort fra. Noe så overtroisk som nerdesympati for noen som gjør sitt beste uten helt å ha greie på tingene eller for lite tid til spennende detaljer (eller budsjett for mer special effects enn antikke westernfilmer og halvgamle rollespillere) er i det hele tatt empirisk ikke-eksisterende.

Men det er likevel ikke til å komme fra at vi har litt sans for DVD'en. Antagelig er den det beste man kan forvente om temaet før 2015.

Den forteller en engasjerende historie, også for vrange viderekommende. Og det sjenerer ikke mye at den i blant har noen grader proamerikansk vinkling.

Likevel savnes nok spørsmålet om det kunne vært episoder med potensiale til å snu kampene og indianere ha vunnet (altså scenariet i The Indians Won og flere andre).

Hvis man ser bort fra mindre detaljer som økonomiske og teknologiske forhold, den industrielle revolusjon, Colt-revolveren og millioner av hvite på ilmarsj vestover.

Men det anbefales å være klar over at på dette området er det altså noe såpass som mye som foregår. Og ett og annet av dette vil garantert overraske. Altså som vanlig blir når man leser seriøse historiebøker. Ting er ikke som du har trodd. Ofte verken helt eller delvis.

Så ikke les noen av disse bøkene om du vil beholde en viss kognitiv kontroll.

Er man først ute etter å bli mer enn lettere sjokkert over hva man ikke ante, kan det vanskelig anbefales noen bedre bøker enn den mer enn lettere gedigne Eckert-serien Winning of America om de virkelige krigene på østfronten (sjekk Amazon og bli overveldet).

For ikke å si Comanche Empire, The Fetterman Massacre og From Where The Sun Now Stands.

Og hele den lettere avromantiserte og kvartdiktede Blueberry-serien (inkludert de fabelaktige og historikersjekkede forordene i den norske samleutgaven, selv om deler av dette ble sensurert av forlaget).

For som så altfor ofte bare å nevne noe. Sukk.

4 kommentarer :

svein sa...

På dette feltet - som på så mange andre - er min uvitenhet stor, men mitt hjerte likevel der.

Så ditt engasjement rører ved noe i meg. For eksempel ble jeg veldig irritert - for å si det mildt - da den norske utgaven av Dee Browns "Bury my heart at Wounded Knee" ble beskåret av konsulent for boka Helge Ingstad fordi det var så mye der han hadde skrevet om i sin bok om apachene!!!!!

Han hadde skrevet om noe av det samme i sin egen bok!!!!! Derfor ble det tatt ut!!!!!

Jeg mener * pust dypt og tell til ti* MAKAN!!!!

Så jeg kunne nok blitt ganske nerdete i lunsjen på slikt jeg også.

Outtrou-lig, som ordbekreftelsen vil ha det stavet.

Bjørn Are sa...

Joda, merket meg det samme da boka kom. Hadde heldigvis allerede lest Ingstads bok, så det gikk til nød.

Har senere kjøpt Brown på engelsk, og andre og bedre om apasjene.

Brown er bra, men det finnes bedre bøker om samme emne, som "The Long Death" av Andrist. Muligens har Brown kikket mer i denne enn han vedgår seg, men ikke nok;-)

Asbjørn Dyrendal sa...

Hmm. Det høres ut som en nokså kjent erfaring, med unntak av at kolleger sjelden bruker uttrykket nerd.

Den bokrekken så ellers farlig interessant ut. Godt jeg akkurat har fått et mindre fjell bøker om amerikansk alternativmedisinsk historie og antropologi.

Mad Mullah Hastur sa...

Akk, ja, eg hadde jo i mi tid same arbeidsgjevar som deg, og eg må ærleg innrømme ein merksnodige reaksjonar i lunsjen, men eg hadde heldigvis selskap av minst like ille sjeler ;-)