Fryst blogg

Litt urytmisk start på høstens blogging skal vi dømme etter indisier som 3-4 råutkast som fortsatt ligger til gjæring, selv om en og annen skulle foretrekke ny vin i nye skinnsekker.

Ett av disse utkastene handlet om at det var på tide å trekke fram noe av sommerens boklesning. Tilført noen doser krydder og bær sendes herved første del ut på markedet.

Det er ikke til å underslå at jeg er litt svak for Alister McGrath, selv om han til tider blir for full av akademiske forbehold, fotnoter og dette har jeg skrevet om (eller også hoppet over) i følgende tre andre bøker.

Like fullt er hans mange biografier, teologiske lærebøker og koblinger mellom teologi, naturfilosofi og idehistorie noe av det mer enn lettere lærde og opplysende på markedet.

Ikke minst er det spennende å se hvilke katalysatoreffekter det han når noen med doktorgrader i biokjemi og teologi fra h.h.v. Oxford og Cambridge heller dette i reagensrøret.

McGrath fortsetter plottet med å slippe et par tre bøker i året (da han ett år også kom ut med en tynn lefse om The Dawkins Delusion var det enkelte av oss som dro noen tommer på smilebåndet over at  empirisk erklærte på Dawkins-forumet fortalte at McGrath bare var en oppblåst og overmodig loppe som hadde hoppet på den strengt vitenskapelige førerhunden (eller hva som var metaforen) Dawkins for å få publisert en bok).

I år er imidlertid spekteret noe... større enn tidligere.

Selv om han i år tar en pause fra teologiske mursteiner, fortsetter han kjøret med bearbeidede forelesninger.

The Passionate Intellect (også utgitt som Mere Theology) står godt alene, men er samtidig en forlengelse av temaene i The Dawkins Delusion (2007), Dawkins' GOD: Genes, Memes, and the Meaning of Life (2004) og The Twilight of Atheism (2004).

Den har samtidig samme styrke og svakheter som særlig The Dawkins Delusion, ved på den ene siden å være akademisk reflektert og velskrevet og på den andre alt for kort med stadige henvisninger til hva man kan/bør/må lese andre steder.

Vi får likevel en ganske så stø og stimulerende gjennomgang av temaer (teologi, vitenskap, evolusjon, idehistorie, reformasjonen, C.S. Lewis, apologetikk, nye ateister, dialog etc.) som McGrath har sterk og klar intellektuell lidenskap for.

Når han venter med ny murstein til neste år er muligens årsaken at McGrath har brukt tiden på å skrive fantasy.

Nå er det ikke til å komme fra at dette er noe som i utgangspunktet gjør meg heller betenkt. Det er ingen direkte mangler på ellers oppegående kristne som har dummet seg lettere loddrett ut ved å forsøke en Narnia eller Hobbiten.

Og når McGrath nå engang er såpass oppegående på teologi, historie og vitenskap, kan det smake dobbelt ille om han kaster bort tiden på fjas.

Men jeg ble noen doser tryllestøv positivt overrasket. Det er ingen bombe at det skorter i forhold til Lewis og Tolkien, men Chosen Ones (The Aedyn Chronicles) er enkel og sjarmerende fantasy for barn mellom, la oss si, 7 og 12.

Vi blir kjent med Peter og Julia som får bo hos sine besteforeldre etter morens død. De oppdager at det er noe rart med hagen og havner (surprise) i en annen verden, i landet Aedyn. Dette er styrt av tre heller slemme og sleske, for ikke å si skremmende og skumle, herskere som har gjort befolkningen til slaver.

Men nå får de nytt håp.

Blant tingene McGrath formidler er ikke direkte uventet (dette er fantasy) tradisjonelle dyder som mot, kjærlighet og visdom. I tilegg gjør han noen ikke akkurat skjulte poenger ut av at det ikke trenger å være noen konflikt mellom (dette er McGrath) tro og tanke, religion og vitenskap.

Selv om begge deler kan misbrukes (særlig av herskere som er slemme og sleske, skremmende og skumle) til undertrykkelse ved manipulasjon og moderne våpenteknologi.

Med to slett ikke halvgærne bøker av svært forskjellig format i år fra McGraths hånd, er det grunn til å glede seg også til neste års utgivelser.